Trond og Heges reiseblogg

Bangkok og hjem

2007-05-23T12:43:00.000-07:00

Bangkok er den eneste byen (bortsett fra Helsinki) vi hadde vært i før denne Asia-reisa. Tanken på å tilbringe de siste dagene før vi skulle hjem igjen på en relativt velkjent plass var forlokkende. Timingen var imidlertid elendig. For det første møtte vi denne 10-millionersbyen på den varmeste tiden på året. For det andre feirer befolkningen denne varmetoppen gjennom en festival som kalles Songkran-festivalen. Det er opprinnelig en religiøs festival som har utviklet seg fra uskyldig vannskvetting på Buddhastatuer til hemningsløs spruting av vann på alt som beveger seg. I grunnen er det en god idé, varmen tatt i betraktning, men folk nøyer seg ikke med bare vann, det er mye annet svineri i de shoære vannpistolene også. Verst var det i det området vi først bodde i, Banglamphu. Men bevares, det var artig å se politifolk gå bananas med vannbøtter på de stakkars borgerne de skal beskytte. Likevel flyttet vi til utkanten av Bangkok dagen etterpå. Vi tillot oss å resignere. Vi tillot oss å være late og bedagelige. Vi bodde på et gøyalt kunsthotell i nærheten av en skytrain-linje med herlig air-condition. Vi nærmest flyktet fra air-condition til air-condition. Dette ga seg en del pussige utslag, og dette vil nok komme som en overraskelse på noen, men vi har altså vært på digre kjøpesentre og drukket kaffe på Starbucks (amerikansk kaffebar-kjede). Vi reiste med skytrains som er en slags t-bane høyt over bakkenivå. På det ene kjøpesenteret var det et digert akvarie-senter med alle mulige slags sjøskapninger. Det var vel egentlig en plass man sender utålmodige unger, men Hege blir fort utålmodig unge på kjøpesentere.

Om ikke annet fikk vi et innblikk i det moderne Bangkok, et vanvittig voksende metropolis som rommer alt man forventer av en verdensby. Thailenderne er vennligheten selv, og maten er vanvittig god. Og helt hypermoderne var vi ikke, vi hadde også en artig lokalbåttur på elven og tilbrakte en dag på helgemarkedet Chatuchak der man får tak i absolutt alt.

En dag fant vi ut at vi bare måtte komme oss til toppen på en skyskraper. Ofte har man en bar eller en restaurant oppi etasjene, og vi fant en sånn, men vi ble nektet adgang på grunn av feil kleskode, ha ha! Jaja, vi fikk i allefall et gløtt ut av vinduene i 72. etasje, og det var svimlende nok, det.

Den siste dagen i Asia hadde vi begge bestilt en omgang med thaimassasje, og vi opplevde begge det som lett tortur: Trond fordi han hadde vært litt vel ivrig på go-cart-banen dagen før og hadde vondt i ribbeina, og Hege fordi hun viste seg å være enda mer kilen enn hun var klar over. Men effekten var god.

Samme kveld dro vi til flyplassen, og 10 timer senere var vi i Istanbul. Innsiden av flyplassen i Istanbul må være noe av det minst interessante denne byen har å by på, men vi var tålmodige til vi taxet avgårde med flyet som skulle frakte oss til Oslo.

Og plutselig var vi der: Tilsammen 40 kilo bagasje og hver sin tax free-pose hadde vi med oss (og et håp om at i allefall noen av pakkene vi har sendt fra Nepal og India kommer fram før jul). Vår venn Torgrim ventet oss med nyinnkjøpt norsk flagg og fiskesuppe på vent hjemme.

Reisen til Asia var over.

Vietnam. Paa den andre siden av Asia.

2007-04-18T05:44:00.002-07:00

Alt paa en gang. Legg merke til bygningen i bakgrunnen som
forteller oss at franskmennene har vaert her.

Det var et stort asiatisk sprang aa reise fra Sri Lanka til Vietnam, baade kulturelt og ikke minst estetisk: f.eks har mange paa seg de karakteristiske koniske straahattene, lokalbefolkningen sitter paa bittesmaa plastkrakker langs fortauene og spiser, og husene er smalere, mer dekorerte. Hadde det ikke vaert for de vanvittig mange og braakete scooterne i Hanoi, kunne byen, og da spesielt gamlebyen, vaert riktig idyllisk. Vi tilbrakte noen dager i hovedstaden. Trond maatte kjoepe ny linse til fotoapparatet fordi den han hadde kollapset, antakelig var den overarbeidet. Vi benyttet ogsaa anledningen til aa ta en titt paa et eldgammelt litteraturtempel og besoeke etnologisk museum, et veldig flott og velholdt museum (tro oss, det er mange museer i Asia som kunne trenge foerstehjelp). To ganger forsoekte vi aa besoeke Ho Chi Minh-museet og -mausoleet, men mistet aapningstiden begge gangene. Ho Chi Minh er en av Vietnams helter. Han var kommunistleder, og den som fikk aeren av aa befri Vietnam fra det franske kolonistyret. Uansett fikk vi med oss et solid stykke vietnamesisk kommunistisk arkitektur fra utsiden. Vietnam er fremdeles kommunistisk (det kommunistiske partiet er det eneste tillatte), og har, i likhet med Kina, aapnet doera paa vid gap for kapitalismen. Man maa gjerne tjene masse penger, men er man aapenlyst kritisk til regimet moeter man ingen naade.

Lydige gutter utenfor Ho Chi Minh-museet.

Etter Hanoi pakket vi sekkene og reiste nordvestover til Sapa i den vietnamesiske fjellheimen paa grensen til Kina. I dette omraadet bor det mange forskjellige minoriteter som lever paa mer eller mindre tradisjonelt vis av jordbruk og haandverk. Alle bar flotte drakter, og det gjoeres ikke bare til aere for turistene. Den stoerste minoriteten er Hmongene, og en av dem Sisi, var guiden vaar i tre dager. Sisi gikk i indigofargede klaer med flotte broderier, alt selvlaget. Hmong-jentene laerer aa farge og brodere klaer fra de er smaa. De lager klaerne til mannfolkene ogsaa. Sammen med Sisi vandret vi gjennom risaakre og gamle landeveier i mer eller mindre sammenhengende taake. Det var svaert vakkert og trolsk. Spesielt fint var det aa overnatte hjemme hos folk, og ta del i matlagingen (ihvertfall se paa) rundt ilden i kjoekkenet der hele familien var i sving.Etter fjellvandringen dro vi rett oest til havet, narmere bestemt den beroemte Halong Bay med tusenvis av sukkertoppfjell som stikker opp av vannet. Hele bukta var fullt av turistbaater, det hele virket nesten aa vaere ute av kontroll. Men pent var det likevel, og det var artig aa gaa paa grottetur langt inne i fjellet, og aa padle kano rundt oeyene paa selveste paaskeaften.Etter Halong Bay tok vi toget soerover, dvs. til midten av Vietnam. Foerst tilbrakte vi noen dager i Hoi An, en by trygt plassert pa Unescos kulturarvliste. Denne byen var i saa liten grad beroert av Vietnam-krigen at det er hit man skal dra dersom man vil se gammel vietnamesisk arkitektur. Det var det fryktelig mange andre enn oss som hadde gjort ogsaa (vi innsaa vel egentlig hvor faa andre turister vi hadde truffet tidligere paa reisen foer vi kom til Vietnam, der turistene virket aa vaere "overalt"). Fra Hoi An dro vi litt lengre nord, til byen Hue som ogsaa staar paa Unescolista, bl.a paa grunn av et gammelt fort omgitt av langstrakte damanlegg der vannliljene saa ut til aa trives stort. Fra Hue tok vi en dagstur til DMZ (den demilitariserte sonen som tidligere skilte nord-vietnam fra soer-vietnam. DMZ var ironisk nok det omraadet med flest krigshandlinger under vietnamkrigen, og omraadet er fremdeles fullt av miner og blindgjengere. Vi besoekte huler folk hadde bodd i saa langt som 23 meter under overflaten. Vi saa ogsaa fjell der jungelen for alltid var bombet bort, og vi var innom krigsmuseer som viste den vietnamesiske versjonen av historien. Men mest av alt saa vi vakkert frodig landskap som paa overflaten ikke viste saerlige tydelige tegn paa den grusomme og meningsloese krigen.Det ble et relativt kort (to uker) og hektisk besoek i Vietnam, og da vi forlot landet var vi enige om at vi en eventuell neste gang ikke skal traakke saa mye i turistloeypa, selv om det var en lettvint maate aa faa sett mest mulig paa kortest mulig tid.Fra Vietnam gikk turen til Bangkok, der vi har tilbrakt noen dager foer vi i kveld den 18. setter oss paa et fly som gaar til Oslo via Istanbul. Fra Oslo reiser vi nordover for aa besoeke foreldrene vaare som en siste del av reisa vaar. Dette blir likevel ikke den siste posten paa blogen vaar, for vi maa fortelle litt om hvordan man faar dagene til aa gaa naar det er naermere 40 grader i Bangkok, og sa blir det en liten oppsummering naar vi har faatt summet oss litt.

Hmong-familien som vi bodde hos hadde privat fortellerstund
etter at maten var servert.

Samme Hmong-familie bestod av minst fem generasjoner. Her
er 4. og 5. far i huset. Siste 96 aar.

Knivsmed.

Matspalten

2007-04-18T05:44:00.001-07:00

Litt for enhver smak.

Kjoeretoey

2007-04-18T03:44:00.000-07:00

Midt i mylderet av de 10 millioner scootere er
det en og annen russisk Minsk. De kuleste kjoerer
Minsk.

Minsk custom.

IFA.

Sri Lanka

2007-03-29T23:09:00.001-07:00

Det er i hvertfall ikke disse som toemmer havet.

Colombo, hovedstaden paa Sri Lanka, er en langstrakt by ved kysten. Om ettermiddagen kan man se solen gaa ned i havet ved det gamle ervaerdige Galle Face Hotel. Om dagen faar man moete den varme, fuktige luften som best man kan. Det er ingen pen by, men tilsynelatende virker den uendelig mer sivilisert enn India: trafikken, menneskene, vareutvalget. Samtidig er det ingen tvil om at det er en alvorlig konflikt paa Sri Lanka: bevaepnede militaere og checkpointer overalt. Enkelte omraader var helt stengt for turister og stemningen virket spent. Flere bomber gikk av mens vi var paa Sri Lanka, og antallet interne flyktninger oekte daglig. For de som trenger en liten paaminnelse om hva konflikten dreier seg om, kan man grovt si at det er den singhalesiske regjeringshaeren og LTTE (de tamilske tigrene) som foerer en temmelig kompromissloes krigfoering. Tamilene er i mindretall. Norge proever aa mekle mellom partene, og derfor er ikke nordmenn saa populaere paa oeya. Vi sa vi var fra alle andre steder enn Norge naar noen spurte. Hege har slektninger som jobber i Colombo, og de hadde mange rystende historier aa fortelle. Det var for oevrig svaert hyggelig aa kunne vaere familiaer saa langt hjemmefra. Konfliktene er stoerst i nord og oest. Vi bestemte oss for aa dra soerover.

Vi tok tog til Ahangama og parkerte en liten uke paa et norskeid hotell. Det ble noen late dager med sol, bading og snorkling. Snorkling er noe av det artigste som fins, det er som aa stikke hodet ned i et akvarium - masse fargerike fisker og vakre koraller. Det var svaert varmt, men vi slepte oss rundt paa noen attraksjoner likevel: den flotte verneverdige kolonibyen Galle (som ble kjent under tsunamien fordi den hadde saa solide murer at boelgene ikke rammet gamlebyen), tempelvandring og for ikke aa glemme havskilpaddefarmen. Det finnes flere av dem langs kysten, og maalet med disse er aa redde havskilpaddestammen som er utrydningstruet. Det gjoeres ved aa ta vare paa egg (gjerne innkjoept fra lokale fiskere...) som klekkes, og saa slipper man babyene ut i havet. Vi fikk vaere med paa det. Det foeltes helt forferdelig aa see de bittebittesmaa nurkene lange avgaarde mot de hoeye boelgene som om det var det naturligste i verden. Og det var det jo.

Fire dager gamle. Paa tur ut i det store havet. De vil tidligst
komme tilbake om 30 aar for aa legge egg.

Rykter om at klimaet var en smule kjoeligere i fjellene lengre inn i landet, foerte oss paa en av disse vansindige bussene (farvel, sivilisasjon) som kjoeres av fryktloese villmenn, til en liten idyllisk teplantasje-by ved navn Ella. Vi bodde paa et gjestehus i hoeyden med utsikt over groenne bloete daler. En trivelig loeshund viste oss veien til en liten fjelltopp, Little Adams peak. Vi navnga hunden Ella og kjoepte mat til den etter endt dyst, akkurat det den ville oppnaa. Klok hund.

Neste dag bestemte vi oss for aa klatre opp "the real" Adams peak som ligger lengre vest (2243 moh). Dette er et hellig fjell som pilgrimmer fra hele Sri Lanka valfarter til. Paa toppen av fjellet skal man finne fotavtrykket til Buddha, i foelge buddistene. De kristne mener at fotavtrykket tilhoerer Adam (derav navnte paa fjellet), og hinduer og muslimer har sikkert ogsaa noen forslag paa hvem fotavtrykket skal tilskrives. Uansett, vi gikk om natten. Det var trapper hele veien opp til toppen. Vi moette barbeinte pilgrimmer i hopetall, mange baerende paa smaa barn eller stoettende om syke personer. Langs hele veien finner man kiosker med radioen paa full guffe og soevnige selgere. En annerledes fjelltur med andre ord. Paa toppen ligger et buddisttempel, samt mange pilgrimmer som venter paa soloppgangen. Vi heiv oss med i ventingen, og ble ikke skuffet. Saa var det bare aa stable stive bein nedover de skjeve trappene igjen.

Neste destinasjon var Kandy, en ganske stor by der vi tilbrakte en langhelg paa et sjarmerende gjestehus med usedvanlig vennlige folk og en dyktig kokk. Ok, det bodde digre kakerlakker i kommoden, men ellers var atmosfaeren upaaklagelig. I Kandy ligger et stort tempel som sies aa huse en tann som skal ha vaert Buddha sin. Tannen faar ingen se, men tempelet er meget pent og velholdt (Her maa det skytes inne et spoersmaal som meldte seg etter aa ha reise litt rundt paa Sri Lanka: hvorfor bruker srilankeserne mesteparten av pengene paa religion og krig?). Mens Hege grublet seg rundt i Kandy, leide Trond seg en motorsykkel (Honda XR 250), og hadde en droemmedag paa svingete veier med lite trafikk. Senere tok vi ogsaa turen til botanisk hage, der vi saa (og dette avsloerer vel den botaniske interessen) bl.a flaggermus med vingespenn paa en meter - groess og gru saa stilig! Vi tok ogsaa turen til et elefantbarnehjem. En flokk paa 80-100 dyr bebor et stort omraade. De gaar fritt, og bader to ganger om dagen. Vi fikke vaere med paa badingen, men det ble betraktet paa avstand. Det var to elefantbabyer som maatte flaskes opp. Det gaar 35 liter melk i doegnet pr. baby. Noen av elefantene var krigsofre: en trebent elefant hadde gaatt paa en mine, en annen var oereloes.

Etter Kandy dro vi lengre nord, til Sigiryia. Der, midt i jungelen, ruver en diger firkantet klippe majestetisk hoeyt oppe i all ensomhet. Rundt klippen og paa toppen finner man mange ruiner. Lokalbefolkningen mener det har vaert et palass her, mens senere arkeologer mener det har vaert et buddisttempel. Vi mener at utsikten fra toppen av klippen er knallvakker. Vi bodde hos en koselig landsbydame som laget sterk krydret srilankesisk mat til oss. Vi foelte oss svaert i ett med naturen da vi oppdaget at frosker hadde tatt bolig i toalettet i loepet av natten.

Fra Sigiryia dro vi til Dambulla for aa se paa noen grottetempler oppe paa en hoeyde. Innsiden var detaljert dekorert og bebodd av ulike varianter av Buddha.

Fra Dambulla dro vi tilbake til Colombo. Heges slektninger hadde ordnet oss midlertidig medlemskap i en privat svoemmeklubb, der vi fikk bo rimelig. Klubben laa ved havet, og hadde et basseng som ble flittig brukt. Vi fikk ogsaa tilbrakt mer tid med slektningene (tusen takk for laget og for god hjelp til Bente, Kjell og barna Andre, Yvonn og Julian). Vi fikk ogsaa ordnet med billetter til neste desitnasjon: Vietnam! Vi reiser fra et fantastisk vakkert land, bare saa soergelig med konfliktene som ikke synes aa ha noen ende.

Budisttempel i Ahangama.

Astin Minor 56mod. Galle.

Ella. Hill Contry.

Kontoret paa Ella Train Station.

Pust i bakken.

Buddistpilgrimmer paa Adams Peak.

Monsterflaggemus. Over en meter i vingespenn.

Paa tur til dagens andre bad ved elefantbarnehjemmet ved Kandy.

Sigiryia.

Grottetempel i Dambulla.

Litt flere Keralabilder

2007-03-23T07:46:00.004-07:00

T.

Gammelt kolonihus til forfall.

100 aar gammel frisoerstol arvet fra far.

Skal proeve aa la dette vaere siste solnedgangen.

Katt i Kochi.

Vi var saa heldige aa treffe denne saerdeles
kunnskapsrike og sympatiske mannen som har 35 aars
fartstid i India. Han laerte oss mer om indisk kultur
og politikk paa et par kvelder, enn noen guidebok
kunne ha gjort. Sykkelen kjoepte han ny for 25 aar
siden.

Kerala, soervest i India

2007-03-23T07:46:00.003-07:00

Stranden i Varkala er vakker, men luneful.

Artikkelforfatteren i sitt rette element.

En glohet varme moette oss da vi kom til Trivandrum i Kerala (fortsatt India). Vi tok toget sporenstreks til Varkala, en liten kystby litt lengre nord. Endelig skulle vi til havet! Det kriblet i kroppen, vi hadde knapt satt fra oss bagasjen foer vi roesket av oss svette klaer og flekket utover Det arabiske hav – vidunderlig! Vi tilbrakte en uke i Varkala med sol, bading, late dager og god sjoemat. Vi ble kjent med flotte folk, baade andre reisende og i lokalbefolkningen. Trond leide seg en Royal Enfield (for Heges venner: Royal Enfield er en indisk motorsykkel arvet fra britene) som han fikk lekt litt med. Tempoet (og ikke minst trafikken) virket roligere paa denne kanten av India, og menneskene roligere, vennligere. Det var som aa ta ferie fra selve reisen, ihvertfall fra det India vi nettopp hadde kommet fra.

Men Kerala har saa mye mer aa by paa enn strandlivet, saa vi bestemte oss for aa bevege oss sakte nordover mot byen Kochi. Fra Kollam tok vi en baatur paa de saakalte backwaters. Backwater er en slags vannkanal rett paa innsiden av havet, og det er mange av dem i Kerala. Baaten brukte hele dagen fra Kollam til Allepey. Vi gled sakte forbi kinesiske fiskegarn, sjoefugl, fiskere og smaa landsbyer langs kanalen. Et lite stykke foer Allepey hoppet vi av baaten og tok inn paa et lite hotell der det bodde noen vittige engelskmenn og en trilliard mygg. Ved soloppgang tok vi oss en liten kanotur langs kanalen, foer vi reiste det siste lille stykket til Kochi. I Kochi bodde vi paa det gamle fortet, en gammel bydel preget av europeisk (spesielt nederlandsk og portugisisk) arkitektur. I Kochi fikk med oss en forestilling med Kathakali, Keralas nasjonaldans. Den utoeves kun av menn, og kombinerer dans, drama, musikk og sang. Kostymene og sminken er mildt sagt spektakulaer, og dansernes bevegelser likner paa et raffinert tegnspraak akkompagnert av to trommer og en hissig symbal.

I Kerala er majoriteten kristne, derfor er det kirker overalt. Paa indisk vis selvsagt, litt mer glorete og gjerne med neonlys. Dette i kombinasjon med at den politiske ledelsen er kommunistisk gir litt pussige visuelle innslag der roede flagg med hammer og sigd og kirkespir ofte opptrer sammen. Dersom man oensker aa nyte en kald pils, kan det bli litt vanskelig. Enten er det ikke mulig, eller saa kommer flaska ofte diskret innpakket i avispapir mens innholdet drikkes fra tekopper. En gammel hippie vi moette mente at dette kom av at det er saa mange kvinner i ledende posisjoner i Kerala. Kanskje er det ogsaa derfor de har innfoert en egen roeykelov?

Det var vanvittig varmt i Kochi. Da gradestokken passerte 36 grader, bestemte vi oss for aa ”roemme” opp i fjellene. Vi tok buss til den lille byen Munnar, som ligger paa ca. 1600 moh. Her var temperaturen behagelig. Vakkert og velduftende var det ogsaa: irrgroenne teplantasjer og krydderaakre dekket fjellsidene. Vi anget kardemomme, kanel, vanilje, masala, grillkrydder...
Vi ble i Munnar til vi maatte tilbake til Kochi for aa rekke flyet til Sri Lanka. Paa grunn av daarlige internet-forhold har vi ikke faatt oppdatert blogen foer naa, og naar dette skrives har vi allerede vaert halvannen uke paa Sri Lanka, men mer om det etterhvert! Ok, her er noen stikkord: synlige konflikter, babyskilpadder, uendelige teplantasjer, snorkling og tindebestigning.

Fiskeredskap som ikke akkurat toemmer havet.

Enfielden fra 2001.

Skarven er ikke reservert norskekysten.

Backwaters. Tradisjonell fiskebaat i forgrunnen.

Hundrevis av de tradisjonelle kinesiske fiskegarnstativ.
Disse er uten garn.

Backwatersbeboernes landevei.

Kinesiske fiskegarn i solnedgang.

Bilder fra Delih (eller hvor som helst i India).

2007-03-05T04:45:00.000-08:00

Nam. Er det Bajaen eller fotografen som frister.

Indisk custom. Den kunne vel ha vaert byggd i vilken som
helst mc-klubb paa oestlandet. ;). Paameldt til Oslo Open.

Skomakersoenn...

Litt mer nord-India og et kvantesprang

2007-03-04T06:10:00.000-08:00

Varanasi. Synd at et bilde ikke kan lukte.

For aa si det rett ut: Det er til tider slitsomt aa vaere turist i nord-India. Man maa hele tiden passe paa saa man ikke blir lurt, det er alltid noen som skal selge et eller annet, og de tar ikke et nei for et nei. Trafikken er ubeskrivelig sinnsyk, og stoeyen deretter. Saann var det ogsaa da vi kom til Varanasi. Vi kom om ettermiddagen, og vi maatte naermest slaass oss gjennom den kaotiske overfylte bykjernen til vi kom fram til et hotell ved elvebredden av Ganges. Det er her, til Ganges, inderne kommer i hopevis (mange millioner i aaret) for aa rense seg. Dette til tross for at elva er svaert forurenset. Elva er kloakken til 300 millioner menesker og den inneholder bl.a 3000 ganger mer e-colibakterier enn anbefalt. Men elva er hellig for hinduene, og dersom de bader i den, befrir de seg for alle synder. Dessuten slipper de aa bli gjenfoedt igjen. Mange kommer til Varanasi for aa doe. Likbrennerne langs elven jobber derfor paa hoeygir hele doegnet. Denne eldgamle byen er pittoresk, magisk og skitten. Langs elvebredden rusler oransjekledde sadhuer (hellige menn) og lar seg gjerne fotografere for en penge eller to. Geiter, kyr, hunder og aper slaass om matrester og fargerike offerblomster. Baateiere og selgere slaass om oppmerksomheten til potensielle kunder (boat trip, sir? Madame? Very cheap!). Lyset ved soloppgang og solnedgang var fantastisk varmt og rikt (det er antakelig foerste gang Hege frivillig har staatt opp tre dager paa rad for aa se til at ogsaa solen staar opp), og fotomotivene var mange. Da moerket hadde senket seg, kunne man se rekker av levende lys bli satt ut paa elven. Lukten av Varanasi? Roekelse og eh... dritt. Likbaalene luktet faktisk bare baal. Det var tillatt aa se paa brenningen (fotografering var derimot forbudt, forstaaelig nok), og det var et selsomt skue: Hvitkledte menn (hvitt er soergefargen i India), som sitter og ser sine kjaere langsomt bli til aske av ca. 350 kilo ved. Kvinnelige paaroerende har ikke adgang til aa se likbrenningen. Asken som blir igjen skyfles ut i Ganges. Og i den samme elven bades og bades det, hele dagen. Spesielt om morgenen. Nakne sadhuer uten blygsel og kvinner i fargesterke sarier vasker seg side om side. Barn, unge og gamle. Alle vil rense seg.

.
Vi forlot denne spesielle byen en regntung ettermiddag, retning nordoest. Indias hovedstad neste stopp. Egentlig kan vi knapt si at vi har vaert i Delhi, siden Delhi kun ble en mellomstasjon for oss. Vi fant et billig hotell i naerhten av togstasjonen, og brukte en dag paa praktiske gjoeremaal, bl.a kjoepte vi togbilletter til Agra. Nok en gang stod vi opp foer solen, deretter satt vi oss paa toget et par timer foer vi var fremme. Maalet var aa besoeke Taj Mahal, eller kjaerlighetstempelet som det ogsaa kalles. Det er bygd i marmor og dekorert med andre steinsorter, og skal vaere et av verdens vakreste byggverk. Det skriver vi gjerne under paa. Det var Sjah Jahan som bygde tempelet, som stod ferdig i 1653, til minne om sin favorittkone Mumtaz Mahal, som doede rett etter etter aa ha foedt deres 14. barn. Vi tilbrakte seks timer i og rundt Taj Mahal, og vi lot oss sjarmere rett i senk. Det var mange pyntede, blide og flotte indere som hadde reist dit fra hele India. Det var saa fint aa se de sterke fargene mot den kjoelige marmoren. Etterhvert som lyset endret seg, endret ogsaa bygningen farge. Trond gikk naermest amok med fotoapparatet (der ogsaa).
Vi dro tilbake til Delhi samme kveld. Dagen foer hadde vi kjoept flybilletter til Trivandrum i Kerala som ligger helt soer-vest i India. I skrivende stund befinner oss i Varkala, bittelitt nord for Trivandrum. Stikkord: sterk sol, strand, hav med heftige boelger, nydelig sjoemat og late dager!

Gamlemor gjoer seg klar.

Det gaar med ca. 300 kg ved til aa brenne en Inder.

Taj Mahal. Et av de raaeste byggverk i vaerden.

India i snø, helikopter og slum

2007-02-26T06:35:00.000-08:00

Snoe i Darjeeling.

Vi brukte en hel dag paa aa komme oss fra Kathmandu via Badhrapur og Siliguri til den indiske byen Darjeeling, som ligger 2200 meter over havet. Veien var bratt med utallige svinger, men vi ble kjoert i fullstappet jeep med en treliters turbodisel (og blankslitte dekk). Da vi kom fram til Darjeeling var det moerkt og taakete. Om kvelden begynte det aa regne, og da vi vaaknet neste morgen laa det 10 cm nysnoe som et teppe over den bakkete byen. Det var foerste gang paa tre aar det hadde snoedd i Darjeeling, og innbyggerne var i ekstase! Hele dagen suste det snoeballer gjennom lufta. Folk lo som gale, og gjennomsnittsalderen paa snoeballkasterne var hoey. Stroemmen forsvant samme dag, og den kom ikke tilbake foer tre dager senere. Paa en klar dag er utsikten i Darjeeling fantastisk, man kan til og se verdens tredje hoeyeste fjell, men vi hadde ikke noen klare dager, bare klare glimt innimellom taake og byger. Heldigvis havnet vi i svaert godt selskap. Det var kaldt, men hotellet hadde et fellesrom med en ovn i midten, og der satt vi tettpakket og slurpet i oss nydelig Darjeeling-te mens gode historier ble utvekslet. Det eneste som manglet var et mord, som en av de andre hotellgjestene sa, saa hadde det sammensatte persongalleriet vaert en selvskreven kriminalfortelling. Det ble ingen mord, men et oppbrudd, og vi var fire som tok turen enda lengre nordover, til Gangtok i Sikkim, som ligger mellom Nepal, Tibet og Buthan. Sikkim var tidligere et kongedoemme, og det er sikkimeserne svaert stolte av. Den ene i foelget, en australsk veterinaer, skulle tilbringe noen maaneder som frivillig-arbeider i Gangtok, for en organisasjon som hjelper loeshunder i Inida. De har vanvittig mye arbeid foran seg. Det er loeshunder overalt i hele India, og mange av dem er syke. Frivilligveterinaerene kastrerer/steriliserer hundene og gir de noedvendige vaksiner. Det er hjerteskjaerende aa se saa ufattelig mange triste skjebner, men ogsaa godt aa vite at noen proever aa gjoere noe med problemet. Gangtok er et godt utgangspunkt dersom man oensker aa gaa paa Himmalaya-tur i India, og vi haapet nettopp aa kunne gjoere det, men vaeret var for daarlig. Vi brukte heller tid paa aa rusle rundt i byen som preges av aa vaere en smeltedigel av indere, sikkimesere og folk fra alle nabolandene. Men ogsaa her var det kaldt, og vi bestemte oss for aa vende snuten mot varmen, larmen, luktene, fargene og slummen i Calcutta, eller Kolkata som det naa heter offisielt. Foerst lot vi oss friste av et kjempebillig tilbud: helikoptertur! For kr 300,- pr pers floey vi over imponerende fjellmassiv og nydelige risaakre en halvtimes tur til vi var tilbake i Siliguri. Derfra tok vi nattog til Kolkata.

Verdens tredje hoyeste fjell.

Vi kom fram til Kolkata ved soloppgang. Lyset var helt nydelig, til og med kaoset rundt togstasjonen saa vakkert ut. Vi passerte sikkert et hundretalls utendoers soverom (indere sover ofte i salgsbodene sine) foer vi fant en rickshaw som ikke var en saakalt tout (en som skal ha deg til et bestemt hotell for provisjon) som kunne kjoere oss til Sudder street, et rimelig hotellomraade. Kolkata var var tidligere kolonihovedstad, og den har, i likhet med Darjeeling, fortsatt mange britiskbygde bygninger, men de fleste er vaerbitt og forfalne. Dessuten er det bare overflate: kulturen paa innsiden av bygningene er en totalt annen enn hva bygningene gir inntrykk av. Kolkata var ikke saa deprimerende som vi var forberedt paa. Selv om byen har mye slum, mange tiggere og loeshunder her ogsaa (mor Theresa kunne ikke vaere der for alle), ser det ut som om det ogsaa er en stor middelklasse her. Og det er kanskje ikke uten grunn at byen kaller seg for indias intellektuelle elite, og kunsthovedstaden (vi saa bl.a en fantastisk fin kunstutstilling i Victoria Memorial Hall). Markedene i Kolkata er endeloese, og man kan vandre i timesvis med fotoapparat og et aapent sinn. Det skjer noe overalt hele tiden. Det gaar en elv gjennom Kolkata, og vi gikk for aa ta en titt, nyskjerrig som vanlig. Vi hadde akkurat kjoept togbilletter til Varanasi, og tenkte at dette kanskje ville bli en forsmak paa badingen i Ganges, Indias hellige elv. Denne elva (Hoogley) var enda mer skitten skulle det vise seg, men inderne badet likevel! Vi var bare to dager i Kolkata, nok til aa faa et bittelite inntrykk av en svaert diger, sammensatt og kaotisk by. Reiseruta videre var naa klar: Varanasi, Agra og Delhi!

En av de faa hundene som ikke er helt hjemloese.

Tungt vaepnede.

Indisk sterkstroemsarbeider. De gutta

kan ikke vaere skvetten.

Til PJ og Kjell: Det er noen som har det verre en dere...

Typisk India, dessverre.

Kolkata er den eneste plassen richchowene ikke har pedaler,

men de draes av en stakkar som ofte paa grunn av kastesystemet

(som vi har laert oss aa like) er doemt til det. Mange springer barbeinte

og drar paa den feite middelklassen. De bor ofte i richchowen, som de maa

leie til en blodpris. Gjennomsnittlig levealder er 40,5 aar.

Her bor det ogsaa noen.

To elefanter kom marsjerende...

2007-02-12T05:44:00.000-08:00

Fire kamerater paa vei hjem.

Tilbake i de trange gatene i Kathmandu. Kroppen baerer fortsatt preg av den sakte, gyngende gangen fra elefantryggen. Langt inne i jungelen i Chitwan nasjonalpark fikk vi en smak av barsk natur og villdyrliv. Fordi vi saa alt fra toppen av de luntende, flotte elefantene, fikk vi et litt naermere moete med dyrene enn vi ellers (heldigvis) ville faatt: enhornede neshorn, krokodiller, apekatter, raadyr, villsvin og mange fugler, bl.a fasan, parakitt og kingfisher (hurra!). I tillegg er Hege sikker paa at hun saa en tiger komme streifende gjennom elefantgresset i morgendisen. Bare rart at ingen andre saa den... Det var fantastisk spennende aa speide etter dyr, spesielt naar man foeler seg helt konge paa elefantryggen, og vi ble ogsaa temmelig sikre paa at elefantene selv hadde det godt; de spiste og drakk saa ofte de ville (dvs hele tiden, og det som kom ut igjen var ogsaa volumioest), og de gikk fritt naar de ikke var paa jobb. Dessuten jobbet de ikke saa mye. Paa den siste turen gikk vi tett paa to neshorn. Plutselig begynte baade elefantene og neshornene aa maale krefter, antakelig fordi vi hadde en babyelefant med som skulle beskyttes av hissige moedre. Himmel for et ur-spetakkel! Det endte som det alltid gjoer mellom disse to artene: Neshornene rygget og forsvant lengre inn i jungelen mens elefantene fortsatte sin sakte vuggende gange videre mens de roesket et og annet tre opp med rota for aa spise litt. Vi trivdes saa godt i jungelen at vi likegodt forlenget oppholdet med en dag ekstra.

Saa bar det tilbake til Kathmandu paa elendige veier. Fra Kathmandu tok vi en dagstur til Bhaktapur, en eldgammel bilfri by som ligger paa Unescos verdensarvliste. Dette er en nydelig liten by aa rusle rundt i, titte paa de gamle templene, folkelivet og haandverkerne, spesielt keramikerne som la alle krukkene til toerk i solen. Paa vei tilbake til Kathmandu satt vi lenge i bensinkoe. Og det maa sies: Mens vi har vaert i Nepal har det vaert flere forskjellige kriser: Politisk uro (Maoistene er svaert hissige foer valget), bensinrasjonering og vannmangel med paafoelgende stroemstans flere ganger i doegnet. De medbrakte hodelyktene har vaert svaert gode aa ha! Som turister er vi knapt beroert av disse krisene, men nepaleserne merker selvsagt dette paa kroppen. Hele landet baerer preg av vanstyre og mange oensker seg bort fra fattigdommen, aller helst vil de (spesielt unge nepalesere) reise til USA. Korrupsjon er en del av dagliglivet, men de fleste har ikke midler til aa betale seg fram i noen slags koeer. Dette er heller ikke et godt land aa vaere kvinne i; Kvinnene jobber mere og hardere enn menn, har hoeyere doedelighet og mindre utdanning. De er ogsaa naermest umyndiggjort hele livet - alt skal gaa gjennom en ektemann, far eller soenn. Provoserende! Og likevel smiler folk!

I morgen reiser vi fra Nepal, og vi tar med oss mange gode og noen triste minner. Ikke minst tar vi med oss et godt inntrykk av et flott folk. Neste stopp blir Bhadrapur, helt oest i Nepal paa grensen til India. Derfra tar vi taxi til grensen for saa aa reise til Darjeeling, India!

Neshorn i solnedgang.

Piken paa bryggen.

Flygoflaksus gakkus.

Bilder fra fjellturen i Annapurna.

2007-02-12T05:08:00.000-08:00

Trond 170 cm, Himmalaya 7-8000000 cm.

Gressende hester paa 3200 moh.

Ku.

Konsert kun for oss til inntekt for den nye brua.

Fjelljenter.

Trafikkork. Esler, hester og muldyr er fjellets lastebiler.

Gamlemor paa 63 stilte villig opp etter vaar donasjon. Hun
samlet inn penger til to foreldreloese barn etter en rasulykke.

Piken paa broen.

Tehus.

Gjesteboka vaar

2007-02-05T22:16:00.000-08:00

Siden mange har plagdes med aa legge inn komentarer har vi faatt laget en gjestebok. Bruk den gjaerne. Det er veldig moro og hoere fra dere.

TT&HS

Nepal

2007-02-05T05:47:00.000-08:00

Kathmandu: Vi reiste med fly fra Tibet, og her er dimensjonen: man befinner seg 10 000 meter over bakken, og alt under en er ufattelig langt nede og selvfoelgelig helt abstrakt. Eller: Man befinner seg 10 000 meter over bakken og ser rett bort paa Mount Everest, og registrerer at det er en aldri saa liten snoestorm paa toppen i dag, gitt. Ingen god dag for aa bestige verdens mest beroemte fjell, nei. Landingen i Nepal var ganske identisk med en landing i Hammerfest i daarlig vaer.

Og her trasker vi blant buddister, hinduister, tiggere, aper, loeshunder og turister i batikklaer. Trafikken er et helvete og vi puster inn mye stoev og dritt (men vi puster ihvertfall!). Men det er farger overalt, til og med soepla som aldri plukkes opp er fargerik. Folk bor i bittesmaa leiligheter i smale hoeye hus, og mye av livet foregaar paa taket mellom krukker med blomster, kokeapparat og klestoerk. Paa himmelen flyr flokker av hauker og oerner paa jakt etter bytte (og det er det mange av, baade levende og doede), og lyden av Kathmandu? Evinnelig tuting fra alt av kjoeretoey. Eller forresten, kall det lyden av Asia!

Nepaleserne er vennlige og hoeflige og av en vennlig og hoeflig nepalesisk turoperatoer har vi gjort oss til skikkelige turister: Vi har bestilt en femdagers fjelltur i Annapurna-distriktet med guide, kost og losji. Etterpaa reiser vi til Chitwan nasjonalpark der vi skal ri paa elefanter i jungelen, og hvis elefantene tillater det faar vi vaske dem etterpaa ogsaa!

I skrivende stund har vi akkurat vaert paa fjelltur. Det var en fantastisk vakker og krevende vandring og naa er beina vaare helt moere. Et av hoeydepunktene var kanskje aa bade i varmekildene ved foten av Annapurna south langs en iskald turkis breelv, eller utsikten til rismarkene som laa terrassevis nedover uendelig mange fjellsider, eller det aa vaakne til utsikten av fjell paa over 8000 meter. Dette gjoer vi gjerne igjen og det anbefales paa det varmeste.

Det naermeste vi kom Mounth Everest denne gangen.

En med lengre haar en Trond

Tempel midt i gamlebyen.

Maoistdemonstrasjon passerer hotellet vaart. Det er bare 14 dager igjen til valget til kongressen saa aktiviteten er stor for tiden. Mye tyder paa at maoistene kommer til aa ta flest seter.

Kombinert hindu- og budisttempel der duene er hellige. Det var tusener av dem.

Buddister i sving ved et apetempel i Kathmandu.

Bruktklaerselger tar seg en pust i bakken.

Tashi delek 2

2007-01-29T07:52:00.000-08:00

Lhasa er en todelt by. Paa den ene siden bor tibetanerne med sine tradisjoner, kultur og varer. Paa den andre siden bor kineserne som har inntatt byen siden Maos tid, og som dessverre bare preger byen i stoerre og stoerre grad. Tibetanerne virker ikke spesielt begeistret for kinesernes oekende dominans i Tibet og spesielt Lhasa, heller ikke toget og den nye jernbanen vi kom med som ser ut til aa bringe med seg enda flere kinesere til landet. Estetisk pent er det i alle fall ikke naar kineserne setter opp digre reklameskilt i naerheten av Potala.

Baade i den tibetanske og den kinesiske delen av Lhasa ligger mange smaa og store buddistiske templer. I og rundt templene var det fullt av pilgrimer og munker. Templene var mystiske med sine dunkle lys, lukten av roekelse og smoerlys, og de var bebodd av utallige guder vi ikke greide uttalen paa engang. Det var ikke uvanlig at munkene tok kontakt for aa praktisere engelsken sin. Vi ble tilbudt yaksmoer-te og en hyggelig samtale (samtale er mye, mye hyggeligere enn yaksmoer-te).

En dag tok vi kontakt barnehjemmet i Lhasa, Dickey orphanage (http://www.dickeyorphanage.org/). Det er drevet privat (de faar ikke noe hjelp av kinesiske myndigheter - foreloepig i alle fall), og vi spurte om de trengte noe spesielt. Sko var svaret, og med 40 par sko i bagasjen dro vi fem stykker paa besoek til barnehjemmet. Det ble et sterkt moete med mange glade og nydelige barn, selv om mange av dem bar paa tragiske historier. De sang for oss og viste oss rundt paa barnehjemmet. Det var ganske kummerlige forhold, men det virket veldrevet av mennesker med store hjerter. Vi fikk ogsaa se skolen deres (alle barna laerer bl.a tre spraak fra de er en neve stor), og da tre av oss tilboed aa undervise en dag, fikk vi lov til det. Dermed var man plutselig engelsklaerer dagen etterpaa, og det for de mest ivrige elever man kan tenke seg. Likevel: undervisningen var antakelig mer givende og laererik for laereren enn for barna!
\n \nDa vi bestemte oss for aa reise fra Lhasa, var det med tungt hjerte. Vi visste at det ikke ville bli lett aa forlate et saa vakkert land med saa flotte innbyggere, men da Hege fikk en nytt anfall av hoeydesyke, var saken klar. \n\n \nDet ble dessverre ingen fjellturer paa oss i Tibet slik vi begge hadde droemt om, men med flybilletter til Nepal/Kathmandu ville kanskje muligheten by seg paa nytt?

Da vi bestemte oss for aa reise fra Lhasa, var det med tungt hjerte. Vi visste at det ikke ville bli lett aa forlate et saa vakkert land med saa flotte innbyggere, men da Hege fikk en nytt anfall av hoeydesyke, var saken klar.

Det ble dessverre ingen fjellturer paa oss i Tibet slik vi begge hadde droemt om, men med flybilletter til Nepal/Kathmandu ville kanskje muligheten by seg paa nytt?

Tibetbilder

2007-01-28T08:00:00.000-08:00

Yak-gjeter paa de endeloese tibetanske sletter.
Utsikt fra togvinduet ved ca. 5000 moh.
Pilgrim utenfor potalas boennehjulrekke.
Tibetansk toerketrommel.
Flatskjerm, flatskjerm, flatskjerm!!

Tashi delek 1

2007-01-28T06:30:00.000-08:00

Det viste seg aa vaere et heldig tidspunkt for vaart besoek til Tibet og hovedstaden Lhasa. Vi kom til en slags vinterferie, noe som hadde foert mange tibetanere paa pilgrimstur til Lhasa. Pilgrimene kom fra hele Tibet. De fleste tibetanere bor langt fra Lhasa, og de lever gjerne med dyrene sine enten som nomader eller i smaa landsbyer. Det tibetanske plataa har et flatenivaa som er ca. tre ganger saa stort som Norge, og det har en snitthoeyde paa 4500 moh.

Allerede paa den 36 timer lange togturen begynte vi og vaare nyervervede venner fra Spania, Irland, Argentina og Narvik aa oeve paa tibetanske gloser. Det foerste og viktigste ordet var tashi delek, som er en hilsen som betyr noe saann som hei og/eller Gud velsigne deg. Overalt hvor vi beveget oss, og spesielt i de kaotiske og livlige tibetanske bydelene, ble vi hilset velkommen av blide tibetanere. Alle hilste, fra smaa nyskjerrige barn med store oeyne og snoerrete neser, til gamle vaerbitte mennesker som oste av levd liv.

Den jevne tibetaner virker veldig robust, rak og stolt, samtidig som hun er hoeflig og ydmyk. De fargerike og flotte tradisjonelle draktene som de fleste bar, og den litt stramme lukten av yak var med paa aa understreke det hele.

De fleste tibetanere vi moette var ogsaa svaert religioese, og pilgrimene fantes i alle utgaver. De mest ekstreme saa vi allerede paa vegen langs toglinjen flere titalls mil fra Lhasa. De gikk tre skritt forover, la seg saa ned helt flat med hendene foran seg, og saa reiste de seg igjen. De kan bruke flere maaneder paa vegen til Lhasa. Andre igjen var mer "vanlige" og hadde paa seg dunjakke, og bar med seg det sedvanlige boennehjulet eller boennekjedet paa sine vandringer til og rundt templene.

Det er to regler man boer foelge hvis man skal til Tibet:

1. Ikke dra paa weekendtur til Lhasa.
2. Ikke besoek Potala foerste dagen.

Potala er det store flotte byggverket som engang var Dalai Lamas hjem foer han maatte flykte, og som de fleste forbinder med Tibet. For aa komme paa toppen av Potala stiger man ca. 200 meter, og det er ganske hoeyt naar man allerede er paa 3600 meter. Den foerste regelen var grei aa overholde, men ikke den andre. Man har jo saa lyst til aa se alt paa en gang! Vi var fire stykker som overvurderte formen foerste dagen, og tre av oss gikk bokstavelig talt i knestaaende senere samme dag. Hoeydesyke kan vaere vilkaarlig og naadeloes. Selv om man kjenner seg kortpustet ved den minste anstrengelse, er det lett aa overvurdere seg selv.

Heldigvis var vi ikke hoeydesyke lenger enn at vi fikk med oss mange flotte og sterke opplevelser mens vi var i Lhasa. Potala, Dalai Lamas hjem.
Familieraad med historiefortelling paa en av mange koslige kafeer i Lhasa.
Hode, skuldre, kne og taa... Utenfor Jokhang-templet, det mest hellige tempelet i Tibet.
Trond stakk kamera innenfor doeren til en skredderfamilie.
En smoerblid jaksmoerselger.

En ny og en gammel hovedstad

2007-01-21T01:55:00.001-08:00

Det er mange av dem.
Enda en.
Kinas hoeydepunkt. Det er ikke mer aa si om den saken. Troettetryner paa jernabanestasjonen i Xi'an.
Fem og en hav av 7000...

Hva skal man si om Beijing? Byen framstaar i foerste omgang som et traffikalt mareritt: Endeloese oertenfelts koeer der alle sniker, syklistene er skviset helt inn mot fortauskanten, og de risikerer livet flere ganger om dagen. Hypermoderne forretningsbygg har erstattet de gamle pittoreske hutongene, og hele byen er tapetsert med glorete reklameskilt (eller hva det naa er). Overalt feies og kostes det, eldre mennesker plukker soeppel utenfor steindyre overklasebutikker. Heisekranene jobber paa spreng. Foer OL i 2008 skal byen strigles og skinne. Men kanskje man skulle gjoere noe med all spyttingen? Alle kinesere spytter overalt, de tror visst de blir syke dersom de ikke spytter.

Det var kaldt da vi kom til Beijing, og det var kaldt da vi dro. Vi froes oss gjennom turistattraksjonene: Den forbudte by, Den himmelske freds plass, Det himmelske tempel. Men saa innimellom: En gammel mann som flyr den store roede dragen sin, blide skolebarn som ramser opp det de har laert paa skolen, en gruppe pensjonister som har bestemt seg for aa holde kulda ute ved aa danse paa et gatehjoerne (med medbrakt synth), studenter som oppsoeker oss for aa praktisere engelsken sin. Vi moette et par jenter som viste oss litt rundt i byen. Vi dro bl.a paa en tradisjonell teseremoni, der vi drakk saa mye (og dyr) sunn kinesisk te at det burde berge helsa resten av reisen.

Den fineste opplevelsen i Beijing laa 7,5 mil utenfor byen, naermere bestemt ved Simatai. Der gikk vi en tretimers tur paa Den kinesiske mur. Vaeret var kaldt og klart, turistene var svaert faa og utsikten var ubeskrivelig vakker: Et enormt fjellandskap paa alle kanter.

Etter fem dager i Kinas hovedstad bestemte vi oss for aa reise videre, naermere bestem til Xian (uttales ca. Sjian), 12 timer med nattoget fra Beijing. Vi kjoepte saakalte hardsleeper-billetter, noe som innebar at vi fikk sove i en slags korridor som var inndelt i seksjoner med seks senger i hver seksjon, tre i hoeyden. Heldigvis hadde vi rytmen fra den transsibirske togturen fortsatt i kroppen.

Xian var hovedstaden i Kina fra ca. aar 1000 f. Kr til ca 1000 e.Kr. Det bor rundt 5 mill. innbyggere i Xian, og etter aa ha vaert i 15-millionersbyen Beijing, foeltes Xian nesten litt smaakoselig. Hovedgrunnen til at vi dro til denne gamle hovedstaden var terrakottakrigerne, som befinner litt utenfor byen. Terrakottakrigerne er over 2000 aar gamle. De bla laget for aa passe paa den avdoede keiseren Huong, og de skulle i utgangspunktet aldri oppdages (de var gravd ned i jorden). Men saa ble de oppdaget likevel, og det er et imponerende syn som moeter en: Krigerne er i naturlig stoerrelse, alle ansiktene er forskjellige, og det er flere tusen av dem. Skremmende og fascinerende.

Vi bestemte oss for aa reise videre. Og det skal sies at vi brukte ganske lang tid paa aa faa tak et bestemt papir: Innreisetillatelse til Tibet! Men det var det verdt, og til slutt fikk vi tak i papiret, og med nye togbiletter var vi klar for nye 36 timer paa toget til Lhasa, hovedstaden i Tibet.

NB: Vi har litt problemer med internettforbindelsen. Vi faar derfor ikke lagt ut bilder som planlagt, noe vi vi skal proeve aa gjoere etterhvert. Vi faar heller ikke skrevet kommentarer til kommentarene, men dere skal vite at vi er svaert glade for tilbakemeldingene fra dere alle. TUSEN TAKK!

Togturen

2007-01-10T23:21:00.001-08:00

Den roede plass med Vasilijkatedralen i flomlys.
Kullasting til fyring av vognene en plass i Sibir (-20c).
Soloppgang i Mongolia.
Stolte mongolske kameler.

Togturen til Beijing var et eventyr i seg selv. I Finland, Borgo, 5 mil fra Helsinki, feiret vi nyttaarsaften med trivelige folk og kreativ rakettfoering. Vi bodde hos Tronds venninne Malin, et nydelig snilt menneske. Hun er ikke bare snill, hun er ogsaa fryktelig toeff. I sommer kjoerte hun og en kompis paa hver sin motorsykkel fra Borgo gjennom Sibir til Mongolia og tilbake, der en stor del av ruta gikk langs den transsibirske jernbanen. Vi fikke hoere mange gode historier fra den turen. Mycket takksam, Malin!

Dagen etterpaa satte vi oss paa toget til Moskva. Den russiske hovedstaden viste seg antakelig fra sitt mest glorete: Det glitret og blinket i lys over hele byen. Spesielt gllitret det i gigantiske kunstige juletraer sponset av ulike multinasjonale selskap. Til og med paa Den roede plass, rett foran Leninmausoleet. Hva ville Lenin sagt om han vaaknet opp, spaserte ut og fikk se discotreet, for ikke aa glemme det lysbelagte kjoepesenteret rett bak treet? Likevel, Kreml var uforglemmelig, og det var artig aa tilbringe en hel dag i Moskva.

Men da kvelden kom, var det paa tide aa ta seg fram til toget som skulle ta oss de 7831 kilometrene til Beijing. Et halvlangt moerkegroent togsett med ranke kinesiske togverter, to i hver vogn ventet paa oss paa Jaroslavski stasjon. I vaar vogn var det flest kinesere, en god del svensker, to tyskere og oss. Det var ikke saa mange turister paa toget i det hele tatt, de fleste skulle hjem.

De tre foerste dagene paa toget var det ikke saa mye aa se fra de skitne togvinduene. Likevel, vi rakk ikke aa kjede oss et sekund. Det var saa mange flotte folk der, og stemningen var saa god at vi bare hygget oss hele tiden. Litt kinesisk fikk vi ogsaa laere oss, men det gikk nok mest i svorsk... Paa hvert stopp (saa lenge vi var vaakne) hoppet vi av for aa kjenne fast grunn under foettene, fryse litt (temperaturen varierte fra 0 til -25), og handle varer fra "torgkonene" for aa supplere suppeposene vi hadde med, og for aa slippe aa spise i den russiske restaurantvogna. Den iskalde lufta og roeyken fra det kullfyrte toget ga stasjonsstoppene et trollsk lys. Det ble ropt og kjeftet paa russisk og kinesisk, hjul skulle sjekkes og kull skulle fylles paa. Saa ble vi jagd inn igjen, og toget kunne gaa videre.

Saa kom vi til Bajkalsjoeen. Den var ikke islagt, og vi ble staaende og stirre paa den uendelig lange innsjoeen som vi likevel bare fikk se en liten flik av. Sjoen er imponerende med sin dybde paa over 1500meter og den inneholder 1/5 av all verdens ferskvann Flere vakre naturopplevelser var i vente etter dette.

Til Mongolia kom vi sent paa kvelden. Da vi vaaknet neste dag i Ulan Bator var det fremdeles moerkt, men det skulle vise seg aa bli en straalende vakker dag over det golde, aapne mongolske landskapet. Vi vaaget nesten ikke blunke i redsel for aa gaa glipp av en aldri saa liten kamelflokk. Vi saa ogsaa mange hester, gaseller og mange rovfugler ( bl.a. digre oerner). Det var lett aa faa oeye paa dyrene, de hadde absolutt ingen steder aa gjemme seg naar toget kom dundrende gjennom det nakne landskapet. Det var ikke saa mye som en sky paa himmelen over Mongolia, saa da solen dessverre bestemte seg for aa gaa ned, fikk vi i alle fall se en svaert nydelig solnedgang.

Samme kveld kom vi til Kina. Vi vaaknet dagen etterpaa av at det banket hektisk paa doeren. Det var en av vaare svenske medpassasjerer i lett euforisk tilstand som kommanderte oss ut til vinduene. Vi fikk se en svaert spesiell fjellkjede som var opplyst av soloppgangen. Lyset fikk fjellene til aa se varme ut, nesten terrakottafarget, enda vi visste at det var svaert kaldt, - 20 grader. Det saa ut som om hvaert fjell bestod av mange fjell i smaa og store stoerrelser som var satt sammen paa en skulpturell maate. Fantastisk vakkert. Og sannelig, var det ikke en viss mur vi kunne skimte ogsaa? Joda, den kinesiske muren dukket opp flere ganger foer vi kom til Beijing. Vi rakk aa se den fra alle mulige vinkler foer landskapet gradvis gikk over i industri, slumomraader, skyhoeye forretningsbygg og tusen milioner boligblokker.

Vi var kommet til Beijing.

Halvveis til Kina

2007-01-05T10:55:00.000-08:00

Nå er vi kommet halvveis på togturen til Kina. Vi er nå i øst-Sibir, og har reist 4400 km. Dagene går med til å se ut togvinduet på uendelige slettelandskaper, nedlagte industriområder og små og store landsbyer. Høydepunktene er stoppene ved de store byene og de sosiale sammenkomster i koridorene på kveldstid med øl og akevitt.
T&H

På eventyr

2006-12-25T12:03:00.000-08:00

Ryggsekkene er pakket, nå skal vi på eventyr. Vi er heldige og har fått en mulighet, nå tar vi den og stikker. Langt og relativt langsomt.

Vi har foreløpig kjøpt to billetter; flybillett til Helsinki på nyttårsåften, og derfra tar vi tog fra Helsinki til Beijing med togbytte i Moskva 2. januar. Toget går gjennom Sibir og Mongolia, og 8. januar kjører toget inn på togstasjonen i Beijing.

Det foreligger ingen detaljerte planer for reisen vår, men det mangler ikke på ideer og drømmer. Ingen av disse skal avsløres enda, men vil du vite mer så heng med!