Litt flere Keralabilder

T.


Gammelt kolonihus til forfall.



100 aar gammel frisoerstol arvet fra far.



Skal proeve aa la dette vaere siste solnedgangen.





Katt i Kochi.


Vi var saa heldige aa treffe denne saerdeles
kunnskapsrike og sympatiske mannen som har 35 aars
fartstid i India. Han laerte oss mer om indisk kultur
og politikk paa et par kvelder, enn noen guidebok
kunne ha gjort. Sykkelen kjoepte han ny for 25 aar
siden.

Kerala, soervest i India

Stranden i Varkala er vakker, men luneful.


Artikkelforfatteren i sitt rette element.



En glohet varme moette oss da vi kom til Trivandrum i Kerala (fortsatt India). Vi tok toget sporenstreks til Varkala, en liten kystby litt lengre nord. Endelig skulle vi til havet! Det kriblet i kroppen, vi hadde knapt satt fra oss bagasjen foer vi roesket av oss svette klaer og flekket utover Det arabiske hav – vidunderlig! Vi tilbrakte en uke i Varkala med sol, bading, late dager og god sjoemat. Vi ble kjent med flotte folk, baade andre reisende og i lokalbefolkningen. Trond leide seg en Royal Enfield (for Heges venner: Royal Enfield er en indisk motorsykkel arvet fra britene) som han fikk lekt litt med. Tempoet (og ikke minst trafikken) virket roligere paa denne kanten av India, og menneskene roligere, vennligere. Det var som aa ta ferie fra selve reisen, ihvertfall fra det India vi nettopp hadde kommet fra.

Men Kerala har saa mye mer aa by paa enn strandlivet, saa vi bestemte oss for aa bevege oss sakte nordover mot byen Kochi. Fra Kollam tok vi en baatur paa de saakalte backwaters. Backwater er en slags vannkanal rett paa innsiden av havet, og det er mange av dem i Kerala. Baaten brukte hele dagen fra Kollam til Allepey. Vi gled sakte forbi kinesiske fiskegarn, sjoefugl, fiskere og smaa landsbyer langs kanalen. Et lite stykke foer Allepey hoppet vi av baaten og tok inn paa et lite hotell der det bodde noen vittige engelskmenn og en trilliard mygg. Ved soloppgang tok vi oss en liten kanotur langs kanalen, foer vi reiste det siste lille stykket til Kochi. I Kochi bodde vi paa det gamle fortet, en gammel bydel preget av europeisk (spesielt nederlandsk og portugisisk) arkitektur. I Kochi fikk med oss en forestilling med Kathakali, Keralas nasjonaldans. Den utoeves kun av menn, og kombinerer dans, drama, musikk og sang. Kostymene og sminken er mildt sagt spektakulaer, og dansernes bevegelser likner paa et raffinert tegnspraak akkompagnert av to trommer og en hissig symbal.

I Kerala er majoriteten kristne, derfor er det kirker overalt. Paa indisk vis selvsagt, litt mer glorete og gjerne med neonlys. Dette i kombinasjon med at den politiske ledelsen er kommunistisk gir litt pussige visuelle innslag der roede flagg med hammer og sigd og kirkespir ofte opptrer sammen. Dersom man oensker aa nyte en kald pils, kan det bli litt vanskelig. Enten er det ikke mulig, eller saa kommer flaska ofte diskret innpakket i avispapir mens innholdet drikkes fra tekopper. En gammel hippie vi moette mente at dette kom av at det er saa mange kvinner i ledende posisjoner i Kerala. Kanskje er det ogsaa derfor de har innfoert en egen roeykelov?

Det var vanvittig varmt i Kochi. Da gradestokken passerte 36 grader, bestemte vi oss for aa ”roemme” opp i fjellene. Vi tok buss til den lille byen Munnar, som ligger paa ca. 1600 moh. Her var temperaturen behagelig. Vakkert og velduftende var det ogsaa: irrgroenne teplantasjer og krydderaakre dekket fjellsidene. Vi anget kardemomme, kanel, vanilje, masala, grillkrydder...
Vi ble i Munnar til vi maatte tilbake til Kochi for aa rekke flyet til Sri Lanka. Paa grunn av daarlige internet-forhold har vi ikke faatt oppdatert blogen foer naa, og naar dette skrives har vi allerede vaert halvannen uke paa Sri Lanka, men mer om det etterhvert! Ok, her er noen stikkord: synlige konflikter, babyskilpadder, uendelige teplantasjer, snorkling og tindebestigning.



Fiskeredskap som ikke akkurat toemmer havet.


Enfielden fra 2001.


Skarven er ikke reservert norskekysten.


Backwaters. Tradisjonell fiskebaat i forgrunnen.


Hundrevis av de tradisjonelle kinesiske fiskegarnstativ.
Disse er uten garn.

Backwatersbeboernes landevei.


Kinesiske fiskegarn i solnedgang.

Bilder fra Delih (eller hvor som helst i India).

Nam. Er det Bajaen eller fotografen som frister.

Indisk custom. Den kunne vel ha vaert byggd i vilken som
helst mc-klubb paa oestlandet. ;). Paameldt til Oslo Open.

Skomakersoenn...

Litt mer nord-India og et kvantesprang

Varanasi. Synd at et bilde ikke kan lukte.

For aa si det rett ut: Det er til tider slitsomt aa vaere turist i nord-India. Man maa hele tiden passe paa saa man ikke blir lurt, det er alltid noen som skal selge et eller annet, og de tar ikke et nei for et nei. Trafikken er ubeskrivelig sinnsyk, og stoeyen deretter. Saann var det ogsaa da vi kom til Varanasi. Vi kom om ettermiddagen, og vi maatte naermest slaass oss gjennom den kaotiske overfylte bykjernen til vi kom fram til et hotell ved elvebredden av Ganges. Det er her, til Ganges, inderne kommer i hopevis (mange millioner i aaret) for aa rense seg. Dette til tross for at elva er svaert forurenset. Elva er kloakken til 300 millioner menesker og den inneholder bl.a 3000 ganger mer e-colibakterier enn anbefalt. Men elva er hellig for hinduene, og dersom de bader i den, befrir de seg for alle synder. Dessuten slipper de aa bli gjenfoedt igjen. Mange kommer til Varanasi for aa doe. Likbrennerne langs elven jobber derfor paa hoeygir hele doegnet. Denne eldgamle byen er pittoresk, magisk og skitten. Langs elvebredden rusler oransjekledde sadhuer (hellige menn) og lar seg gjerne fotografere for en penge eller to. Geiter, kyr, hunder og aper slaass om matrester og fargerike offerblomster. Baateiere og selgere slaass om oppmerksomheten til potensielle kunder (boat trip, sir? Madame? Very cheap!). Lyset ved soloppgang og solnedgang var fantastisk varmt og rikt (det er antakelig foerste gang Hege frivillig har staatt opp tre dager paa rad for aa se til at ogsaa solen staar opp), og fotomotivene var mange. Da moerket hadde senket seg, kunne man se rekker av levende lys bli satt ut paa elven. Lukten av Varanasi? Roekelse og eh... dritt. Likbaalene luktet faktisk bare baal. Det var tillatt aa se paa brenningen (fotografering var derimot forbudt, forstaaelig nok), og det var et selsomt skue: Hvitkledte menn (hvitt er soergefargen i India), som sitter og ser sine kjaere langsomt bli til aske av ca. 350 kilo ved. Kvinnelige paaroerende har ikke adgang til aa se likbrenningen. Asken som blir igjen skyfles ut i Ganges. Og i den samme elven bades og bades det, hele dagen. Spesielt om morgenen. Nakne sadhuer uten blygsel og kvinner i fargesterke sarier vasker seg side om side. Barn, unge og gamle. Alle vil rense seg.

.
Vi forlot denne spesielle byen en regntung ettermiddag, retning nordoest. Indias hovedstad neste stopp. Egentlig kan vi knapt si at vi har vaert i Delhi, siden Delhi kun ble en mellomstasjon for oss. Vi fant et billig hotell i naerhten av togstasjonen, og brukte en dag paa praktiske gjoeremaal, bl.a kjoepte vi togbilletter til Agra. Nok en gang stod vi opp foer solen, deretter satt vi oss paa toget et par timer foer vi var fremme. Maalet var aa besoeke Taj Mahal, eller kjaerlighetstempelet som det ogsaa kalles. Det er bygd i marmor og dekorert med andre steinsorter, og skal vaere et av verdens vakreste byggverk. Det skriver vi gjerne under paa. Det var Sjah Jahan som bygde tempelet, som stod ferdig i 1653, til minne om sin favorittkone Mumtaz Mahal, som doede rett etter etter aa ha foedt deres 14. barn. Vi tilbrakte seks timer i og rundt Taj Mahal, og vi lot oss sjarmere rett i senk. Det var mange pyntede, blide og flotte indere som hadde reist dit fra hele India. Det var saa fint aa se de sterke fargene mot den kjoelige marmoren. Etterhvert som lyset endret seg, endret ogsaa bygningen farge. Trond gikk naermest amok med fotoapparatet (der ogsaa).
Vi dro tilbake til Delhi samme kveld. Dagen foer hadde vi kjoept flybilletter til Trivandrum i Kerala som ligger helt soer-vest i India. I skrivende stund befinner oss i Varkala, bittelitt nord for Trivandrum. Stikkord: sterk sol, strand, hav med heftige boelger, nydelig sjoemat og late dager!

Gamlemor gjoer seg klar.

.

.

.

Det gaar med ca. 300 kg ved til aa brenne en Inder.

Taj Mahal. Et av de raaeste byggverk i vaerden.

India i snø, helikopter og slum

Snoe i Darjeeling.



Vi brukte en hel dag paa aa komme oss fra Kathmandu via Badhrapur og Siliguri til den indiske byen Darjeeling, som ligger 2200 meter over havet. Veien var bratt med utallige svinger, men vi ble kjoert i fullstappet jeep med en treliters turbodisel (og blankslitte dekk). Da vi kom fram til Darjeeling var det moerkt og taakete. Om kvelden begynte det aa regne, og da vi vaaknet neste morgen laa det 10 cm nysnoe som et teppe over den bakkete byen. Det var foerste gang paa tre aar det hadde snoedd i Darjeeling, og innbyggerne var i ekstase! Hele dagen suste det snoeballer gjennom lufta. Folk lo som gale, og gjennomsnittsalderen paa snoeballkasterne var hoey. Stroemmen forsvant samme dag, og den kom ikke tilbake foer tre dager senere. Paa en klar dag er utsikten i Darjeeling fantastisk, man kan til og se verdens tredje hoeyeste fjell, men vi hadde ikke noen klare dager, bare klare glimt innimellom taake og byger. Heldigvis havnet vi i svaert godt selskap. Det var kaldt, men hotellet hadde et fellesrom med en ovn i midten, og der satt vi tettpakket og slurpet i oss nydelig Darjeeling-te mens gode historier ble utvekslet. Det eneste som manglet var et mord, som en av de andre hotellgjestene sa, saa hadde det sammensatte persongalleriet vaert en selvskreven kriminalfortelling. Det ble ingen mord, men et oppbrudd, og vi var fire som tok turen enda lengre nordover, til Gangtok i Sikkim, som ligger mellom Nepal, Tibet og Buthan. Sikkim var tidligere et kongedoemme, og det er sikkimeserne svaert stolte av. Den ene i foelget, en australsk veterinaer, skulle tilbringe noen maaneder som frivillig-arbeider i Gangtok, for en organisasjon som hjelper loeshunder i Inida. De har vanvittig mye arbeid foran seg. Det er loeshunder overalt i hele India, og mange av dem er syke. Frivilligveterinaerene kastrerer/steriliserer hundene og gir de noedvendige vaksiner. Det er hjerteskjaerende aa se saa ufattelig mange triste skjebner, men ogsaa godt aa vite at noen proever aa gjoere noe med problemet. Gangtok er et godt utgangspunkt dersom man oensker aa gaa paa Himmalaya-tur i India, og vi haapet nettopp aa kunne gjoere det, men vaeret var for daarlig. Vi brukte heller tid paa aa rusle rundt i byen som preges av aa vaere en smeltedigel av indere, sikkimesere og folk fra alle nabolandene. Men ogsaa her var det kaldt, og vi bestemte oss for aa vende snuten mot varmen, larmen, luktene, fargene og slummen i Calcutta, eller Kolkata som det naa heter offisielt. Foerst lot vi oss friste av et kjempebillig tilbud: helikoptertur! For kr 300,- pr pers floey vi over imponerende fjellmassiv og nydelige risaakre en halvtimes tur til vi var tilbake i Siliguri. Derfra tok vi nattog til Kolkata.

Verdens tredje hoyeste fjell.

Vi kom fram til Kolkata ved soloppgang. Lyset var helt nydelig, til og med kaoset rundt togstasjonen saa vakkert ut. Vi passerte sikkert et hundretalls utendoers soverom (indere sover ofte i salgsbodene sine) foer vi fant en rickshaw som ikke var en saakalt tout (en som skal ha deg til et bestemt hotell for provisjon) som kunne kjoere oss til Sudder street, et rimelig hotellomraade. Kolkata var var tidligere kolonihovedstad, og den har, i likhet med Darjeeling, fortsatt mange britiskbygde bygninger, men de fleste er vaerbitt og forfalne. Dessuten er det bare overflate: kulturen paa innsiden av bygningene er en totalt annen enn hva bygningene gir inntrykk av. Kolkata var ikke saa deprimerende som vi var forberedt paa. Selv om byen har mye slum, mange tiggere og loeshunder her ogsaa (mor Theresa kunne ikke vaere der for alle), ser det ut som om det ogsaa er en stor middelklasse her. Og det er kanskje ikke uten grunn at byen kaller seg for indias intellektuelle elite, og kunsthovedstaden (vi saa bl.a en fantastisk fin kunstutstilling i Victoria Memorial Hall). Markedene i Kolkata er endeloese, og man kan vandre i timesvis med fotoapparat og et aapent sinn. Det skjer noe overalt hele tiden. Det gaar en elv gjennom Kolkata, og vi gikk for aa ta en titt, nyskjerrig som vanlig. Vi hadde akkurat kjoept togbilletter til Varanasi, og tenkte at dette kanskje ville bli en forsmak paa badingen i Ganges, Indias hellige elv. Denne elva (Hoogley) var enda mer skitten skulle det vise seg, men inderne badet likevel! Vi var bare to dager i Kolkata, nok til aa faa et bittelite inntrykk av en svaert diger, sammensatt og kaotisk by. Reiseruta videre var naa klar: Varanasi, Agra og Delhi!

En av de faa hundene som ikke er helt hjemloese.

Tungt vaepnede.

Indisk sterkstroemsarbeider. De gutta

kan ikke vaere skvetten.

Til PJ og Kjell: Det er noen som har det verre en dere...

Typisk India, dessverre.

Kolkata er den eneste plassen richchowene ikke har pedaler,

men de draes av en stakkar som ofte paa grunn av kastesystemet

(som vi har laert oss aa like) er doemt til det. Mange springer barbeinte

og drar paa den feite middelklassen. De bor ofte i richchowen, som de maa

leie til en blodpris. Gjennomsnittlig levealder er 40,5 aar.

Her bor det ogsaa noen.

To elefanter kom marsjerende...

Fire kamerater paa vei hjem.

Tilbake i de trange gatene i Kathmandu. Kroppen baerer fortsatt preg av den sakte, gyngende gangen fra elefantryggen. Langt inne i jungelen i Chitwan nasjonalpark fikk vi en smak av barsk natur og villdyrliv. Fordi vi saa alt fra toppen av de luntende, flotte elefantene, fikk vi et litt naermere moete med dyrene enn vi ellers (heldigvis) ville faatt: enhornede neshorn, krokodiller, apekatter, raadyr, villsvin og mange fugler, bl.a fasan, parakitt og kingfisher (hurra!). I tillegg er Hege sikker paa at hun saa en tiger komme streifende gjennom elefantgresset i morgendisen. Bare rart at ingen andre saa den... Det var fantastisk spennende aa speide etter dyr, spesielt naar man foeler seg helt konge paa elefantryggen, og vi ble ogsaa temmelig sikre paa at elefantene selv hadde det godt; de spiste og drakk saa ofte de ville (dvs hele tiden, og det som kom ut igjen var ogsaa volumioest), og de gikk fritt naar de ikke var paa jobb. Dessuten jobbet de ikke saa mye. Paa den siste turen gikk vi tett paa to neshorn. Plutselig begynte baade elefantene og neshornene aa maale krefter, antakelig fordi vi hadde en babyelefant med som skulle beskyttes av hissige moedre. Himmel for et ur-spetakkel! Det endte som det alltid gjoer mellom disse to artene: Neshornene rygget og forsvant lengre inn i jungelen mens elefantene fortsatte sin sakte vuggende gange videre mens de roesket et og annet tre opp med rota for aa spise litt. Vi trivdes saa godt i jungelen at vi likegodt forlenget oppholdet med en dag ekstra.

Saa bar det tilbake til Kathmandu paa elendige veier. Fra Kathmandu tok vi en dagstur til Bhaktapur, en eldgammel bilfri by som ligger paa Unescos verdensarvliste. Dette er en nydelig liten by aa rusle rundt i, titte paa de gamle templene, folkelivet og haandverkerne, spesielt keramikerne som la alle krukkene til toerk i solen. Paa vei tilbake til Kathmandu satt vi lenge i bensinkoe. Og det maa sies: Mens vi har vaert i Nepal har det vaert flere forskjellige kriser: Politisk uro (Maoistene er svaert hissige foer valget), bensinrasjonering og vannmangel med paafoelgende stroemstans flere ganger i doegnet. De medbrakte hodelyktene har vaert svaert gode aa ha! Som turister er vi knapt beroert av disse krisene, men nepaleserne merker selvsagt dette paa kroppen. Hele landet baerer preg av vanstyre og mange oensker seg bort fra fattigdommen, aller helst vil de (spesielt unge nepalesere) reise til USA. Korrupsjon er en del av dagliglivet, men de fleste har ikke midler til aa betale seg fram i noen slags koeer. Dette er heller ikke et godt land aa vaere kvinne i; Kvinnene jobber mere og hardere enn menn, har hoeyere doedelighet og mindre utdanning. De er ogsaa naermest umyndiggjort hele livet - alt skal gaa gjennom en ektemann, far eller soenn. Provoserende! Og likevel smiler folk!

I morgen reiser vi fra Nepal, og vi tar med oss mange gode og noen triste minner. Ikke minst tar vi med oss et godt inntrykk av et flott folk. Neste stopp blir Bhadrapur, helt oest i Nepal paa grensen til India. Derfra tar vi taxi til grensen for saa aa reise til Darjeeling, India!




Neshorn i solnedgang.




Piken paa bryggen.

Flygoflaksus gakkus.

Bilder fra fjellturen i Annapurna.

Trond 170 cm, Himmalaya 7-8000000 cm.

Gressende hester paa 3200 moh.

Ku.




Konsert kun for oss til inntekt for den nye brua.


Fjelljenter.

Trafikkork. Esler, hester og muldyr er fjellets lastebiler.


Gamlemor paa 63 stilte villig opp etter vaar donasjon. Hun
samlet inn penger til to foreldreloese barn etter en rasulykke.

Piken paa broen.

Tehus.