Det er mange av dem.
Enda en.
Kinas hoeydepunkt. Det er ikke mer aa si om den saken.
Troettetryner paa jernabanestasjonen i Xi'an.
Fem og en hav av 7000...Hva skal man si om Beijing? Byen framstaar i foerste omgang som et traffikalt mareritt: Endeloese oertenfelts koeer der alle sniker, syklistene er skviset helt inn mot fortauskanten, og de risikerer livet flere ganger om dagen. Hypermoderne forretningsbygg har erstattet de gamle pittoreske hutongene, og hele byen er tapetsert med glorete reklameskilt (eller hva det naa er). Overalt feies og kostes det, eldre mennesker plukker soeppel utenfor steindyre overklasebutikker. Heisekranene jobber paa spreng. Foer OL i 2008 skal byen strigles og skinne. Men kanskje man skulle gjoere noe med all spyttingen? Alle kinesere spytter overalt, de tror visst de blir syke dersom de ikke spytter.
Det var kaldt da vi kom til Beijing, og det var kaldt da vi dro. Vi froes oss gjennom turistattraksjonene: Den forbudte by, Den himmelske freds plass, Det himmelske tempel. Men saa innimellom: En gammel mann som flyr den store roede dragen sin, blide skolebarn som ramser opp det de har laert paa skolen, en gruppe pensjonister som har bestemt seg for aa holde kulda ute ved aa danse paa et gatehjoerne (med medbrakt synth), studenter som oppsoeker oss for aa praktisere engelsken sin. Vi moette et par jenter som viste oss litt rundt i byen. Vi dro bl.a paa en tradisjonell teseremoni, der vi drakk saa mye (og dyr) sunn kinesisk te at det burde berge helsa resten av reisen.
Den fineste opplevelsen i Beijing laa 7,5 mil utenfor byen, naermere bestemt ved Simatai. Der gikk vi en tretimers tur paa Den kinesiske mur. Vaeret var kaldt og klart, turistene var svaert faa og utsikten var ubeskrivelig vakker: Et enormt fjellandskap paa alle kanter.
Etter fem dager i Kinas hovedstad bestemte vi oss for aa reise videre, naermere bestem til Xian (uttales ca. Sjian), 12 timer med nattoget fra Beijing. Vi kjoepte saakalte hardsleeper-billetter, noe som innebar at vi fikk sove i en slags korridor som var inndelt i seksjoner med seks senger i hver seksjon, tre i hoeyden. Heldigvis hadde vi rytmen fra den transsibirske togturen fortsatt i kroppen.
Xian var hovedstaden i Kina fra ca. aar 1000 f. Kr til ca 1000 e.Kr. Det bor rundt 5 mill. innbyggere i Xian, og etter aa ha vaert i 15-millionersbyen Beijing, foeltes Xian nesten litt smaakoselig. Hovedgrunnen til at vi dro til denne gamle hovedstaden var terrakottakrigerne, som befinner litt utenfor byen. Terrakottakrigerne er over 2000 aar gamle. De bla laget for aa passe paa den avdoede keiseren Huong, og de skulle i utgangspunktet aldri oppdages (de var gravd ned i jorden). Men saa ble de oppdaget likevel, og det er et imponerende syn som moeter en: Krigerne er i naturlig stoerrelse, alle ansiktene er forskjellige, og det er flere tusen av dem. Skremmende og fascinerende.
Vi bestemte oss for aa reise videre. Og det skal sies at vi brukte ganske lang tid paa aa faa tak et bestemt papir: Innreisetillatelse til Tibet! Men det var det verdt, og til slutt fikk vi tak i papiret, og med nye togbiletter var vi klar for nye 36 timer paa toget til Lhasa, hovedstaden i Tibet.
NB: Vi har litt problemer med internettforbindelsen. Vi faar derfor ikke lagt ut bilder som planlagt, noe vi vi skal proeve aa gjoere etterhvert. Vi faar heller ikke skrevet kommentarer til kommentarene, men dere skal vite at vi er svaert glade for tilbakemeldingene fra dere alle. TUSEN TAKK!
Det var kaldt da vi kom til Beijing, og det var kaldt da vi dro. Vi froes oss gjennom turistattraksjonene: Den forbudte by, Den himmelske freds plass, Det himmelske tempel. Men saa innimellom: En gammel mann som flyr den store roede dragen sin, blide skolebarn som ramser opp det de har laert paa skolen, en gruppe pensjonister som har bestemt seg for aa holde kulda ute ved aa danse paa et gatehjoerne (med medbrakt synth), studenter som oppsoeker oss for aa praktisere engelsken sin. Vi moette et par jenter som viste oss litt rundt i byen. Vi dro bl.a paa en tradisjonell teseremoni, der vi drakk saa mye (og dyr) sunn kinesisk te at det burde berge helsa resten av reisen.
Den fineste opplevelsen i Beijing laa 7,5 mil utenfor byen, naermere bestemt ved Simatai. Der gikk vi en tretimers tur paa Den kinesiske mur. Vaeret var kaldt og klart, turistene var svaert faa og utsikten var ubeskrivelig vakker: Et enormt fjellandskap paa alle kanter.
Etter fem dager i Kinas hovedstad bestemte vi oss for aa reise videre, naermere bestem til Xian (uttales ca. Sjian), 12 timer med nattoget fra Beijing. Vi kjoepte saakalte hardsleeper-billetter, noe som innebar at vi fikk sove i en slags korridor som var inndelt i seksjoner med seks senger i hver seksjon, tre i hoeyden. Heldigvis hadde vi rytmen fra den transsibirske togturen fortsatt i kroppen.
Xian var hovedstaden i Kina fra ca. aar 1000 f. Kr til ca 1000 e.Kr. Det bor rundt 5 mill. innbyggere i Xian, og etter aa ha vaert i 15-millionersbyen Beijing, foeltes Xian nesten litt smaakoselig. Hovedgrunnen til at vi dro til denne gamle hovedstaden var terrakottakrigerne, som befinner litt utenfor byen. Terrakottakrigerne er over 2000 aar gamle. De bla laget for aa passe paa den avdoede keiseren Huong, og de skulle i utgangspunktet aldri oppdages (de var gravd ned i jorden). Men saa ble de oppdaget likevel, og det er et imponerende syn som moeter en: Krigerne er i naturlig stoerrelse, alle ansiktene er forskjellige, og det er flere tusen av dem. Skremmende og fascinerende.
Vi bestemte oss for aa reise videre. Og det skal sies at vi brukte ganske lang tid paa aa faa tak et bestemt papir: Innreisetillatelse til Tibet! Men det var det verdt, og til slutt fikk vi tak i papiret, og med nye togbiletter var vi klar for nye 36 timer paa toget til Lhasa, hovedstaden i Tibet.
NB: Vi har litt problemer med internettforbindelsen. Vi faar derfor ikke lagt ut bilder som planlagt, noe vi vi skal proeve aa gjoere etterhvert. Vi faar heller ikke skrevet kommentarer til kommentarene, men dere skal vite at vi er svaert glade for tilbakemeldingene fra dere alle. TUSEN TAKK!
