Bangkok og hjem

Bangkok er den eneste byen (bortsett fra Helsinki) vi hadde vært i før denne Asia-reisa. Tanken på å tilbringe de siste dagene før vi skulle hjem igjen på en relativt velkjent plass var forlokkende. Timingen var imidlertid elendig. For det første møtte vi denne 10-millionersbyen på den varmeste tiden på året. For det andre feirer befolkningen denne varmetoppen gjennom en festival som kalles Songkran-festivalen. Det er opprinnelig en religiøs festival som har utviklet seg fra uskyldig vannskvetting på Buddhastatuer til hemningsløs spruting av vann på alt som beveger seg. I grunnen er det en god idé, varmen tatt i betraktning, men folk nøyer seg ikke med bare vann, det er mye annet svineri i de shoære vannpistolene også. Verst var det i det området vi først bodde i, Banglamphu. Men bevares, det var artig å se politifolk gå bananas med vannbøtter på de stakkars borgerne de skal beskytte. Likevel flyttet vi til utkanten av Bangkok dagen etterpå. Vi tillot oss å resignere. Vi tillot oss å være late og bedagelige. Vi bodde på et gøyalt kunsthotell i nærheten av en skytrain-linje med herlig air-condition. Vi nærmest flyktet fra air-condition til air-condition. Dette ga seg en del pussige utslag, og dette vil nok komme som en overraskelse på noen, men vi har altså vært på digre kjøpesentre og drukket kaffe på Starbucks (amerikansk kaffebar-kjede). Vi reiste med skytrains som er en slags t-bane høyt over bakkenivå. På det ene kjøpesenteret var det et digert akvarie-senter med alle mulige slags sjøskapninger. Det var vel egentlig en plass man sender utålmodige unger, men Hege blir fort utålmodig unge på kjøpesentere.

Om ikke annet fikk vi et innblikk i det moderne Bangkok, et vanvittig voksende metropolis som rommer alt man forventer av en verdensby. Thailenderne er vennligheten selv, og maten er vanvittig god. Og helt hypermoderne var vi ikke, vi hadde også en artig lokalbåttur på elven og tilbrakte en dag på helgemarkedet Chatuchak der man får tak i absolutt alt.

En dag fant vi ut at vi bare måtte komme oss til toppen på en skyskraper. Ofte har man en bar eller en restaurant oppi etasjene, og vi fant en sånn, men vi ble nektet adgang på grunn av feil kleskode, ha ha! Jaja, vi fikk i allefall et gløtt ut av vinduene i 72. etasje, og det var svimlende nok, det.

Den siste dagen i Asia hadde vi begge bestilt en omgang med thaimassasje, og vi opplevde begge det som lett tortur: Trond fordi han hadde vært litt vel ivrig på go-cart-banen dagen før og hadde vondt i ribbeina, og Hege fordi hun viste seg å være enda mer kilen enn hun var klar over. Men effekten var god.

Samme kveld dro vi til flyplassen, og 10 timer senere var vi i Istanbul. Innsiden av flyplassen i Istanbul må være noe av det minst interessante denne byen har å by på, men vi var tålmodige til vi taxet avgårde med flyet som skulle frakte oss til Oslo.

Og plutselig var vi der: Tilsammen 40 kilo bagasje og hver sin tax free-pose hadde vi med oss (og et håp om at i allefall noen av pakkene vi har sendt fra Nepal og India kommer fram før jul). Vår venn Torgrim ventet oss med nyinnkjøpt norsk flagg og fiskesuppe på vent hjemme.

Reisen til Asia var over.

Vietnam. Paa den andre siden av Asia.

Alt paa en gang. Legg merke til bygningen i bakgrunnen som
forteller oss at franskmennene har vaert her.




Det var et stort asiatisk sprang aa reise fra Sri Lanka til Vietnam, baade kulturelt og ikke minst estetisk: f.eks har mange paa seg de karakteristiske koniske straahattene, lokalbefolkningen sitter paa bittesmaa plastkrakker langs fortauene og spiser, og husene er smalere, mer dekorerte. Hadde det ikke vaert for de vanvittig mange og braakete scooterne i Hanoi, kunne byen, og da spesielt gamlebyen, vaert riktig idyllisk. Vi tilbrakte noen dager i hovedstaden. Trond maatte kjoepe ny linse til fotoapparatet fordi den han hadde kollapset, antakelig var den overarbeidet. Vi benyttet ogsaa anledningen til aa ta en titt paa et eldgammelt litteraturtempel og besoeke etnologisk museum, et veldig flott og velholdt museum (tro oss, det er mange museer i Asia som kunne trenge foerstehjelp). To ganger forsoekte vi aa besoeke Ho Chi Minh-museet og -mausoleet, men mistet aapningstiden begge gangene. Ho Chi Minh er en av Vietnams helter. Han var kommunistleder, og den som fikk aeren av aa befri Vietnam fra det franske kolonistyret. Uansett fikk vi med oss et solid stykke vietnamesisk kommunistisk arkitektur fra utsiden. Vietnam er fremdeles kommunistisk (det kommunistiske partiet er det eneste tillatte), og har, i likhet med Kina, aapnet doera paa vid gap for kapitalismen. Man maa gjerne tjene masse penger, men er man aapenlyst kritisk til regimet moeter man ingen naade.



Lydige gutter utenfor Ho Chi Minh-museet.

Etter Hanoi pakket vi sekkene og reiste nordvestover til Sapa i den vietnamesiske fjellheimen paa grensen til Kina. I dette omraadet bor det mange forskjellige minoriteter som lever paa mer eller mindre tradisjonelt vis av jordbruk og haandverk. Alle bar flotte drakter, og det gjoeres ikke bare til aere for turistene. Den stoerste minoriteten er Hmongene, og en av dem Sisi, var guiden vaar i tre dager. Sisi gikk i indigofargede klaer med flotte broderier, alt selvlaget. Hmong-jentene laerer aa farge og brodere klaer fra de er smaa. De lager klaerne til mannfolkene ogsaa. Sammen med Sisi vandret vi gjennom risaakre og gamle landeveier i mer eller mindre sammenhengende taake. Det var svaert vakkert og trolsk. Spesielt fint var det aa overnatte hjemme hos folk, og ta del i matlagingen (ihvertfall se paa) rundt ilden i kjoekkenet der hele familien var i sving.Etter fjellvandringen dro vi rett oest til havet, narmere bestemt den beroemte Halong Bay med tusenvis av sukkertoppfjell som stikker opp av vannet. Hele bukta var fullt av turistbaater, det hele virket nesten aa vaere ute av kontroll. Men pent var det likevel, og det var artig aa gaa paa grottetur langt inne i fjellet, og aa padle kano rundt oeyene paa selveste paaskeaften.Etter Halong Bay tok vi toget soerover, dvs. til midten av Vietnam. Foerst tilbrakte vi noen dager i Hoi An, en by trygt plassert pa Unescos kulturarvliste. Denne byen var i saa liten grad beroert av Vietnam-krigen at det er hit man skal dra dersom man vil se gammel vietnamesisk arkitektur. Det var det fryktelig mange andre enn oss som hadde gjort ogsaa (vi innsaa vel egentlig hvor faa andre turister vi hadde truffet tidligere paa reisen foer vi kom til Vietnam, der turistene virket aa vaere "overalt"). Fra Hoi An dro vi litt lengre nord, til byen Hue som ogsaa staar paa Unescolista, bl.a paa grunn av et gammelt fort omgitt av langstrakte damanlegg der vannliljene saa ut til aa trives stort. Fra Hue tok vi en dagstur til DMZ (den demilitariserte sonen som tidligere skilte nord-vietnam fra soer-vietnam. DMZ var ironisk nok det omraadet med flest krigshandlinger under vietnamkrigen, og omraadet er fremdeles fullt av miner og blindgjengere. Vi besoekte huler folk hadde bodd i saa langt som 23 meter under overflaten. Vi saa ogsaa fjell der jungelen for alltid var bombet bort, og vi var innom krigsmuseer som viste den vietnamesiske versjonen av historien. Men mest av alt saa vi vakkert frodig landskap som paa overflaten ikke viste saerlige tydelige tegn paa den grusomme og meningsloese krigen.Det ble et relativt kort (to uker) og hektisk besoek i Vietnam, og da vi forlot landet var vi enige om at vi en eventuell neste gang ikke skal traakke saa mye i turistloeypa, selv om det var en lettvint maate aa faa sett mest mulig paa kortest mulig tid.Fra Vietnam gikk turen til Bangkok, der vi har tilbrakt noen dager foer vi i kveld den 18. setter oss paa et fly som gaar til Oslo via Istanbul. Fra Oslo reiser vi nordover for aa besoeke foreldrene vaare som en siste del av reisa vaar. Dette blir likevel ikke den siste posten paa blogen vaar, for vi maa fortelle litt om hvordan man faar dagene til aa gaa naar det er naermere 40 grader i Bangkok, og sa blir det en liten oppsummering naar vi har faatt summet oss litt.









Hmong-familien som vi bodde hos hadde privat fortellerstund
etter at maten var servert.


Samme Hmong-familie bestod av minst fem generasjoner. Her
er 4. og 5. far i huset. Siste 96 aar.












Knivsmed.

Matspalten

Litt for enhver smak.

Kjoeretoey

Midt i mylderet av de 10 millioner scootere er
det en og annen russisk Minsk. De kuleste kjoerer
Minsk.

Minsk custom.

IFA.

Sri Lanka

Det er i hvertfall ikke disse som toemmer havet.


Colombo, hovedstaden paa Sri Lanka, er en langstrakt by ved kysten. Om ettermiddagen kan man se solen gaa ned i havet ved det gamle ervaerdige Galle Face Hotel. Om dagen faar man moete den varme, fuktige luften som best man kan. Det er ingen pen by, men tilsynelatende virker den uendelig mer sivilisert enn India: trafikken, menneskene, vareutvalget. Samtidig er det ingen tvil om at det er en alvorlig konflikt paa Sri Lanka: bevaepnede militaere og checkpointer overalt. Enkelte omraader var helt stengt for turister og stemningen virket spent. Flere bomber gikk av mens vi var paa Sri Lanka, og antallet interne flyktninger oekte daglig. For de som trenger en liten paaminnelse om hva konflikten dreier seg om, kan man grovt si at det er den singhalesiske regjeringshaeren og LTTE (de tamilske tigrene) som foerer en temmelig kompromissloes krigfoering. Tamilene er i mindretall. Norge proever aa mekle mellom partene, og derfor er ikke nordmenn saa populaere paa oeya. Vi sa vi var fra alle andre steder enn Norge naar noen spurte. Hege har slektninger som jobber i Colombo, og de hadde mange rystende historier aa fortelle. Det var for oevrig svaert hyggelig aa kunne vaere familiaer saa langt hjemmefra. Konfliktene er stoerst i nord og oest. Vi bestemte oss for aa dra soerover.

Vi tok tog til Ahangama og parkerte en liten uke paa et norskeid hotell. Det ble noen late dager med sol, bading og snorkling. Snorkling er noe av det artigste som fins, det er som aa stikke hodet ned i et akvarium - masse fargerike fisker og vakre koraller. Det var svaert varmt, men vi slepte oss rundt paa noen attraksjoner likevel: den flotte verneverdige kolonibyen Galle (som ble kjent under tsunamien fordi den hadde saa solide murer at boelgene ikke rammet gamlebyen), tempelvandring og for ikke aa glemme havskilpaddefarmen. Det finnes flere av dem langs kysten, og maalet med disse er aa redde havskilpaddestammen som er utrydningstruet. Det gjoeres ved aa ta vare paa egg (gjerne innkjoept fra lokale fiskere...) som klekkes, og saa slipper man babyene ut i havet. Vi fikk vaere med paa det. Det foeltes helt forferdelig aa see de bittebittesmaa nurkene lange avgaarde mot de hoeye boelgene som om det var det naturligste i verden. Og det var det jo.


Fire dager gamle. Paa tur ut i det store havet. De vil tidligst
komme tilbake om 30 aar for aa legge egg.


Rykter om at klimaet var en smule kjoeligere i fjellene lengre inn i landet, foerte oss paa en av disse vansindige bussene (farvel, sivilisasjon) som kjoeres av fryktloese villmenn, til en liten idyllisk teplantasje-by ved navn Ella. Vi bodde paa et gjestehus i hoeyden med utsikt over groenne bloete daler. En trivelig loeshund viste oss veien til en liten fjelltopp, Little Adams peak. Vi navnga hunden Ella og kjoepte mat til den etter endt dyst, akkurat det den ville oppnaa. Klok hund.

Neste dag bestemte vi oss for aa klatre opp "the real" Adams peak som ligger lengre vest (2243 moh). Dette er et hellig fjell som pilgrimmer fra hele Sri Lanka valfarter til. Paa toppen av fjellet skal man finne fotavtrykket til Buddha, i foelge buddistene. De kristne mener at fotavtrykket tilhoerer Adam (derav navnte paa fjellet), og hinduer og muslimer har sikkert ogsaa noen forslag paa hvem fotavtrykket skal tilskrives. Uansett, vi gikk om natten. Det var trapper hele veien opp til toppen. Vi moette barbeinte pilgrimmer i hopetall, mange baerende paa smaa barn eller stoettende om syke personer. Langs hele veien finner man kiosker med radioen paa full guffe og soevnige selgere. En annerledes fjelltur med andre ord. Paa toppen ligger et buddisttempel, samt mange pilgrimmer som venter paa soloppgangen. Vi heiv oss med i ventingen, og ble ikke skuffet. Saa var det bare aa stable stive bein nedover de skjeve trappene igjen.

Neste destinasjon var Kandy, en ganske stor by der vi tilbrakte en langhelg paa et sjarmerende gjestehus med usedvanlig vennlige folk og en dyktig kokk. Ok, det bodde digre kakerlakker i kommoden, men ellers var atmosfaeren upaaklagelig. I Kandy ligger et stort tempel som sies aa huse en tann som skal ha vaert Buddha sin. Tannen faar ingen se, men tempelet er meget pent og velholdt (Her maa det skytes inne et spoersmaal som meldte seg etter aa ha reise litt rundt paa Sri Lanka: hvorfor bruker srilankeserne mesteparten av pengene paa religion og krig?). Mens Hege grublet seg rundt i Kandy, leide Trond seg en motorsykkel (Honda XR 250), og hadde en droemmedag paa svingete veier med lite trafikk. Senere tok vi ogsaa turen til botanisk hage, der vi saa (og dette avsloerer vel den botaniske interessen) bl.a flaggermus med vingespenn paa en meter - groess og gru saa stilig! Vi tok ogsaa turen til et elefantbarnehjem. En flokk paa 80-100 dyr bebor et stort omraade. De gaar fritt, og bader to ganger om dagen. Vi fikke vaere med paa badingen, men det ble betraktet paa avstand. Det var to elefantbabyer som maatte flaskes opp. Det gaar 35 liter melk i doegnet pr. baby. Noen av elefantene var krigsofre: en trebent elefant hadde gaatt paa en mine, en annen var oereloes.

Etter Kandy dro vi lengre nord, til Sigiryia. Der, midt i jungelen, ruver en diger firkantet klippe majestetisk hoeyt oppe i all ensomhet. Rundt klippen og paa toppen finner man mange ruiner. Lokalbefolkningen mener det har vaert et palass her, mens senere arkeologer mener det har vaert et buddisttempel. Vi mener at utsikten fra toppen av klippen er knallvakker. Vi bodde hos en koselig landsbydame som laget sterk krydret srilankesisk mat til oss. Vi foelte oss svaert i ett med naturen da vi oppdaget at frosker hadde tatt bolig i toalettet i loepet av natten.

Fra Sigiryia dro vi til Dambulla for aa se paa noen grottetempler oppe paa en hoeyde. Innsiden var detaljert dekorert og bebodd av ulike varianter av Buddha.

Fra Dambulla dro vi tilbake til Colombo. Heges slektninger hadde ordnet oss midlertidig medlemskap i en privat svoemmeklubb, der vi fikk bo rimelig. Klubben laa ved havet, og hadde et basseng som ble flittig brukt. Vi fikk ogsaa tilbrakt mer tid med slektningene (tusen takk for laget og for god hjelp til Bente, Kjell og barna Andre, Yvonn og Julian). Vi fikk ogsaa ordnet med billetter til neste desitnasjon: Vietnam! Vi reiser fra et fantastisk vakkert land, bare saa soergelig med konfliktene som ikke synes aa ha noen ende.







Budisttempel i Ahangama.





Astin Minor 56mod. Galle.

Ella. Hill Contry.


Kontoret paa Ella Train Station.





Pust i bakken.


Buddistpilgrimmer paa Adams Peak.


Monsterflaggemus. Over en meter i vingespenn.


Paa tur til dagens andre bad ved elefantbarnehjemmet ved Kandy.





Sigiryia.


Grottetempel i Dambulla.

Litt flere Keralabilder

T.


Gammelt kolonihus til forfall.



100 aar gammel frisoerstol arvet fra far.



Skal proeve aa la dette vaere siste solnedgangen.





Katt i Kochi.


Vi var saa heldige aa treffe denne saerdeles
kunnskapsrike og sympatiske mannen som har 35 aars
fartstid i India. Han laerte oss mer om indisk kultur
og politikk paa et par kvelder, enn noen guidebok
kunne ha gjort. Sykkelen kjoepte han ny for 25 aar
siden.