Bangkok er den eneste byen (bortsett fra Helsinki) vi hadde vært i før denne Asia-reisa. Tanken på å tilbringe de siste dagene før vi skulle hjem igjen på en relativt velkjent plass var forlokkende. Timingen var imidlertid elendig. For det første møtte vi denne 10-millionersbyen på den varmeste tiden på året. For det andre feirer befolkningen denne varmetoppen gjennom en festival som kalles Songkran-festivalen. Det er opprinnelig en religiøs festival som har utviklet seg fra uskyldig vannskvetting på Buddhastatuer til hemningsløs spruting av vann på alt som beveger seg. I grunnen er det en god idé, varmen tatt i betraktning, men folk nøyer seg ikke med bare vann, det er mye annet svineri i de shoære vannpistolene også. Verst var det i det området vi først bodde i, Banglamphu. Men bevares, det var artig å se politifolk gå bananas med vannbøtter på de stakkars borgerne de skal beskytte. Likevel flyttet vi til utkanten av Bangkok dagen etterpå. Vi tillot oss å resignere. Vi tillot oss å være late og bedagelige. Vi bodde på et gøyalt kunsthotell i nærheten av en skytrain-linje med herlig air-condition. Vi nærmest flyktet fra air-condition til air-condition. Dette ga seg en del pussige utslag, og dette vil nok komme som en overraskelse på noen, men vi har altså vært på digre kjøpesentre og drukket kaffe på Starbucks (amerikansk kaffebar-kjede). Vi reiste med skytrains som er en slags t-bane høyt over bakkenivå. På det ene kjøpesenteret var det et digert akvarie-senter med alle mulige slags sjøskapninger. Det var vel egentlig en plass man sender utålmodige unger, men Hege blir fort utålmodig unge på kjøpesentere.
Om ikke annet fikk vi et innblikk i det moderne Bangkok, et vanvittig voksende metropolis som rommer alt man forventer av en verdensby. Thailenderne er vennligheten selv, og maten er vanvittig god. Og helt hypermoderne var vi ikke, vi hadde også en artig lokalbåttur på elven og tilbrakte en dag på helgemarkedet Chatuchak der man får tak i absolutt alt.
En dag fant vi ut at vi bare måtte komme oss til toppen på en skyskraper. Ofte har man en bar eller en restaurant oppi etasjene, og vi fant en sånn, men vi ble nektet adgang på grunn av feil kleskode, ha ha! Jaja, vi fikk i allefall et gløtt ut av vinduene i 72. etasje, og det var svimlende nok, det.
Den siste dagen i Asia hadde vi begge bestilt en omgang med thaimassasje, og vi opplevde begge det som lett tortur: Trond fordi han hadde vært litt vel ivrig på go-cart-banen dagen før og hadde vondt i ribbeina, og Hege fordi hun viste seg å være enda mer kilen enn hun var klar over. Men effekten var god.
Samme kveld dro vi til flyplassen, og 10 timer senere var vi i Istanbul. Innsiden av flyplassen i Istanbul må være noe av det minst interessante denne byen har å by på, men vi var tålmodige til vi taxet avgårde med flyet som skulle frakte oss til Oslo.
Og plutselig var vi der: Tilsammen 40 kilo bagasje og hver sin tax free-pose hadde vi med oss (og et håp om at i allefall noen av pakkene vi har sendt fra Nepal og India kommer fram før jul). Vår venn Torgrim ventet oss med nyinnkjøpt norsk flagg og fiskesuppe på vent hjemme.
Reisen til Asia var over.
