Stranden i Varkala er vakker, men luneful.
Artikkelforfatteren i sitt rette element.
En glohet varme moette oss da vi kom til Trivandrum i Kerala (fortsatt India). Vi tok toget sporenstreks til Varkala, en liten kystby litt lengre nord. Endelig skulle vi til havet! Det kriblet i kroppen, vi hadde knapt satt fra oss bagasjen foer vi roesket av oss svette klaer og flekket utover Det arabiske hav – vidunderlig! Vi tilbrakte en uke i Varkala med sol, bading, late dager og god sjoemat. Vi ble kjent med flotte folk, baade andre reisende og i lokalbefolkningen. Trond leide seg en Royal Enfield (for Heges venner: Royal Enfield er en indisk motorsykkel arvet fra britene) som han fikk lekt litt med. Tempoet (og ikke minst trafikken) virket roligere paa denne kanten av India, og menneskene roligere, vennligere. Det var som aa ta ferie fra selve reisen, ihvertfall fra det India vi nettopp hadde kommet fra.
Men Kerala har saa mye mer aa by paa enn strandlivet, saa vi bestemte oss for aa bevege oss sakte nordover mot byen Kochi. Fra Kollam tok vi en baatur paa de saakalte backwaters. Backwater er en slags vannkanal rett paa innsiden av havet, og det er mange av dem i Kerala. Baaten brukte hele dagen fra Kollam til Allepey. Vi gled sakte forbi kinesiske fiskegarn, sjoefugl, fiskere og smaa landsbyer langs kanalen. Et lite stykke foer Allepey hoppet vi av baaten og tok inn paa et lite hotell der det bodde noen vittige engelskmenn og en trilliard mygg. Ved soloppgang tok vi oss en liten kanotur langs kanalen, foer vi reiste det siste lille stykket til Kochi. I Kochi bodde vi paa det gamle fortet, en gammel bydel preget av europeisk (spesielt nederlandsk og portugisisk) arkitektur. I Kochi fikk med oss en forestilling med Kathakali, Keralas nasjonaldans. Den utoeves kun av menn, og kombinerer dans, drama, musikk og sang. Kostymene og sminken er mildt sagt spektakulaer, og dansernes bevegelser likner paa et raffinert tegnspraak akkompagnert av to trommer og en hissig symbal.
I Kerala er majoriteten kristne, derfor er det kirker overalt. Paa indisk vis selvsagt, litt mer glorete og gjerne med neonlys. Dette i kombinasjon med at den politiske ledelsen er kommunistisk gir litt pussige visuelle innslag der roede flagg med hammer og sigd og kirkespir ofte opptrer sammen. Dersom man oensker aa nyte en kald pils, kan det bli litt vanskelig. Enten er det ikke mulig, eller saa kommer flaska ofte diskret innpakket i avispapir mens innholdet drikkes fra tekopper. En gammel hippie vi moette mente at dette kom av at det er saa mange kvinner i ledende posisjoner i Kerala. Kanskje er det ogsaa derfor de har innfoert en egen roeykelov?
Det var vanvittig varmt i Kochi. Da gradestokken passerte 36 grader, bestemte vi oss for aa ”roemme” opp i fjellene. Vi tok buss til den lille byen Munnar, som ligger paa ca. 1600 moh. Her var temperaturen behagelig. Vakkert og velduftende var det ogsaa: irrgroenne teplantasjer og krydderaakre dekket fjellsidene. Vi anget kardemomme, kanel, vanilje, masala, grillkrydder...
Vi ble i Munnar til vi maatte tilbake til Kochi for aa rekke flyet til Sri Lanka. Paa grunn av daarlige internet-forhold har vi ikke faatt oppdatert blogen foer naa, og naar dette skrives har vi allerede vaert halvannen uke paa Sri Lanka, men mer om det etterhvert! Ok, her er noen stikkord: synlige konflikter, babyskilpadder, uendelige teplantasjer, snorkling og tindebestigning.
Fiskeredskap som ikke akkurat toemmer havet.
Enfielden fra 2001.
Skarven er ikke reservert norskekysten.
Backwaters. Tradisjonell fiskebaat i forgrunnen.
Hundrevis av de tradisjonelle kinesiske fiskegarnstativ.
Disse er uten garn.
Backwatersbeboernes landevei.
Kinesiske fiskegarn i solnedgang.
