Snoe i Darjeeling.
Vi brukte en hel dag paa aa komme oss fra Kathmandu via Badhrapur og Siliguri til den indiske byen Darjeeling, som ligger 2200 meter over havet. Veien var bratt med utallige svinger, men vi ble kjoert i fullstappet jeep med en treliters turbodisel (og blankslitte dekk). Da vi kom fram til Darjeeling var det moerkt og taakete. Om kvelden begynte det aa regne, og da vi vaaknet neste morgen laa det 10 cm nysnoe som et teppe over den bakkete byen. Det var foerste gang paa tre aar det hadde snoedd i Darjeeling, og innbyggerne var i ekstase! Hele dagen suste det snoeballer gjennom lufta. Folk lo som gale, og gjennomsnittsalderen paa snoeballkasterne var hoey. Stroemmen forsvant samme dag, og den kom ikke tilbake foer tre dager senere. Paa en klar dag er utsikten i Darjeeling fantastisk, man kan til og se verdens tredje hoeyeste fjell, men vi hadde ikke noen klare dager, bare klare glimt innimellom taake og byger. Heldigvis havnet vi i svaert godt selskap. Det var kaldt, men hotellet hadde et fellesrom med en ovn i midten, og der satt vi tettpakket og slurpet i oss nydelig Darjeeling-te mens gode historier ble utvekslet. Det eneste som manglet var et mord, som en av de andre hotellgjestene sa, saa hadde det sammensatte persongalleriet vaert en selvskreven kriminalfortelling. Det ble ingen mord, men et oppbrudd, og vi var fire som tok turen enda lengre nordover, til Gangtok i Sikkim, som ligger mellom Nepal, Tibet og Buthan. Sikkim var tidligere et kongedoemme, og det er sikkimeserne svaert stolte av. Den ene i foelget, en australsk veterinaer, skulle tilbringe noen maaneder som frivillig-arbeider i Gangtok, for en organisasjon som hjelper loeshunder i Inida. De har vanvittig mye arbeid foran seg. Det er loeshunder overalt i hele India, og mange av dem er syke. Frivilligveterinaerene kastrerer/steriliserer hundene og gir de noedvendige vaksiner. Det er hjerteskjaerende aa se saa ufattelig mange triste skjebner, men ogsaa godt aa vite at noen proever aa gjoere noe med problemet. Gangtok er et godt utgangspunkt dersom man oensker aa gaa paa Himmalaya-tur i India, og vi haapet nettopp aa kunne gjoere det, men vaeret var for daarlig. Vi brukte heller tid paa aa rusle rundt i byen som preges av aa vaere en smeltedigel av indere, sikkimesere og folk fra alle nabolandene. Men ogsaa her var det kaldt, og vi bestemte oss for aa vende snuten mot varmen, larmen, luktene, fargene og slummen i Calcutta, eller Kolkata som det naa heter offisielt. Foerst lot vi oss friste av et kjempebillig tilbud: helikoptertur! For kr 300,- pr pers floey vi over imponerende fjellmassiv og nydelige risaakre en halvtimes tur til vi var tilbake i Siliguri. Derfra tok vi nattog til Kolkata.
Vi brukte en hel dag paa aa komme oss fra Kathmandu via Badhrapur og Siliguri til den indiske byen Darjeeling, som ligger 2200 meter over havet. Veien var bratt med utallige svinger, men vi ble kjoert i fullstappet jeep med en treliters turbodisel (og blankslitte dekk). Da vi kom fram til Darjeeling var det moerkt og taakete. Om kvelden begynte det aa regne, og da vi vaaknet neste morgen laa det 10 cm nysnoe som et teppe over den bakkete byen. Det var foerste gang paa tre aar det hadde snoedd i Darjeeling, og innbyggerne var i ekstase! Hele dagen suste det snoeballer gjennom lufta. Folk lo som gale, og gjennomsnittsalderen paa snoeballkasterne var hoey. Stroemmen forsvant samme dag, og den kom ikke tilbake foer tre dager senere. Paa en klar dag er utsikten i Darjeeling fantastisk, man kan til og se verdens tredje hoeyeste fjell, men vi hadde ikke noen klare dager, bare klare glimt innimellom taake og byger. Heldigvis havnet vi i svaert godt selskap. Det var kaldt, men hotellet hadde et fellesrom med en ovn i midten, og der satt vi tettpakket og slurpet i oss nydelig Darjeeling-te mens gode historier ble utvekslet. Det eneste som manglet var et mord, som en av de andre hotellgjestene sa, saa hadde det sammensatte persongalleriet vaert en selvskreven kriminalfortelling. Det ble ingen mord, men et oppbrudd, og vi var fire som tok turen enda lengre nordover, til Gangtok i Sikkim, som ligger mellom Nepal, Tibet og Buthan. Sikkim var tidligere et kongedoemme, og det er sikkimeserne svaert stolte av. Den ene i foelget, en australsk veterinaer, skulle tilbringe noen maaneder som frivillig-arbeider i Gangtok, for en organisasjon som hjelper loeshunder i Inida. De har vanvittig mye arbeid foran seg. Det er loeshunder overalt i hele India, og mange av dem er syke. Frivilligveterinaerene kastrerer/steriliserer hundene og gir de noedvendige vaksiner. Det er hjerteskjaerende aa se saa ufattelig mange triste skjebner, men ogsaa godt aa vite at noen proever aa gjoere noe med problemet. Gangtok er et godt utgangspunkt dersom man oensker aa gaa paa Himmalaya-tur i India, og vi haapet nettopp aa kunne gjoere det, men vaeret var for daarlig. Vi brukte heller tid paa aa rusle rundt i byen som preges av aa vaere en smeltedigel av indere, sikkimesere og folk fra alle nabolandene. Men ogsaa her var det kaldt, og vi bestemte oss for aa vende snuten mot varmen, larmen, luktene, fargene og slummen i Calcutta, eller Kolkata som det naa heter offisielt. Foerst lot vi oss friste av et kjempebillig tilbud: helikoptertur! For kr 300,- pr pers floey vi over imponerende fjellmassiv og nydelige risaakre en halvtimes tur til vi var tilbake i Siliguri. Derfra tok vi nattog til Kolkata.
Verdens tredje hoyeste fjell.
Vi kom fram til Kolkata ved soloppgang. Lyset var helt nydelig, til og med kaoset rundt togstasjonen saa vakkert ut. Vi passerte sikkert et hundretalls utendoers soverom (indere sover ofte i salgsbodene sine) foer vi fant en rickshaw som ikke var en saakalt tout (en som skal ha deg til et bestemt hotell for provisjon) som kunne kjoere oss til Sudder street, et rimelig hotellomraade. Kolkata var var tidligere kolonihovedstad, og den har, i likhet med Darjeeling, fortsatt mange britiskbygde bygninger, men de fleste er vaerbitt og forfalne. Dessuten er det bare overflate: kulturen paa innsiden av bygningene er en totalt annen enn hva bygningene gir inntrykk av. Kolkata var ikke saa deprimerende som vi var forberedt paa. Selv om byen har mye slum, mange tiggere og loeshunder her ogsaa (mor Theresa kunne ikke vaere der for alle), ser det ut som om det ogsaa er en stor middelklasse her. Og det er kanskje ikke uten grunn at byen kaller seg for indias intellektuelle elite, og kunsthovedstaden (vi saa bl.a en fantastisk fin kunstutstilling i Victoria Memorial Hall). Markedene i Kolkata er endeloese, og man kan vandre i timesvis med fotoapparat og et aapent sinn. Det skjer noe overalt hele tiden. Det gaar en elv gjennom Kolkata, og vi gikk for aa ta en titt, nyskjerrig som vanlig. Vi hadde akkurat kjoept togbilletter til Varanasi, og tenkte at dette kanskje ville bli en forsmak paa badingen i Ganges, Indias hellige elv. Denne elva (Hoogley) var enda mer skitten skulle det vise seg, men inderne badet likevel! Vi var bare to dager i Kolkata, nok til aa faa et bittelite inntrykk av en svaert diger, sammensatt og kaotisk by. Reiseruta videre var naa klar: Varanasi, Agra og Delhi!
En av de faa hundene som ikke er helt hjemloese.
Tungt vaepnede.
Indisk sterkstroemsarbeider. De gutta
kan ikke vaere skvetten.
Til PJ og Kjell: Det er noen som har det verre en dere...
Typisk India, dessverre.
Kolkata er den eneste plassen richchowene ikke har pedaler,
men de draes av en stakkar som ofte paa grunn av kastesystemet
(som vi har laert oss aa like) er doemt til det. Mange springer barbeinte
og drar paa den feite middelklassen. De bor ofte i richchowen, som de maa
leie til en blodpris. Gjennomsnittlig levealder er 40,5 aar.
Her bor det ogsaa noen.
